Beleiringen
Beleiringen
Jeg må være seriøst senil, eller ekstremt sausa under topplokket. Her husket jeg denne remaken på en bestemt måte, og så var det stikk motsatt. Hm, ett eller annet stemmer ikke. La meg prøve å komme til bunns i dette.
Det er nyttårsaften. Men som vi alle vet må alltid noen jobbe, politiet er blandt de som er meget utsatte for å måtte jobbe denne kvelden. Men på distrikt 13's hovedkvarter tar de det relativt med ro. Sersjant Roenick, den nymfomane sekretæren Iris, psykologen Alex og den gamle politimannen Jasper har sin siste kveld på denne stasjonen. 1 januar flytter de til nye lokaler. Telefonene er stengt. Alt er klart for en koslig nyttårsfeiring for bare de fire. Men alt er ikke helt som det skal. Plutselig dukker det opp en fangetransport, de innsatte må overnatte på precinct 13 grunnet for dårlig vær til å fraktes videre. Blandt disse fangene befinner Marion Bishop seg, en fryktet og skruppelløs gangster som gjerne går over lik for å oppnå sine mål. En liten demper på nyttårsfeiringen, men shit au, de skal jo bare sitte i cellene sine. Det var iallefall hva Roenick og hans kollegaer trodde. For utenfor begynner det å dukke opp kamuflerte menn i svarte suv'er. Deres intensjon er enkel, de skal så absolutt ødelegge nyttårsaften for de fire kollegaene. Målet er Bishop. Men Roencik er ikke mannen som lar seg kue. Lettere forbannet setter han de innsatte fri, bevæpner de, og sammen setter de hardt mot hardt. Angriperene skal ikke få det lett denne kalde desemberkvelden.


Yikes! Jeg husket dette som en heidundrande actionfilm. Hm, det var det ikke, dette er en seriøst deprimerende testosteronbombe klar for å eksplodere. Historien er jo ett godt utgangspunkt da, en politistasjon blir holdt som gissel av maskerte gjerningsmenn, purk og kriminelle må sammarbeide, intriger og action og spenning. Jau, det sku man da tru. Men den gang ei. Eller, til dels ble det jo alt dette.

Dette er tross alt en remake. Det er nå mange trekker pusten dypt, ber en stille bønn om at fjompen slakter den nettopp av den årsaken, men ro dere litt ned nå. For jeg har selv ett litt anstrengt forhold til remakes. De pleier jo å suge. Man kan jo så saktens spørre seg om de suger som en film, eller fordi de ikke er like originalen som man selv har ett forhold til. Men ikke flere dype tanker nå. Rull film! For jeg har nemlig ikke sett originalen fra 1975, regissert og skrevet av John Carpenter, definert som en klassikker. Sånt går jeg gjerne glipp av. Så jeg satt på remaken med ett åpent sinn, forhåndsdømmende var jeg iallefall ikke. For jeg liker nemlig actionfilmer som ikke prøver å være noe annet, og med en rolleliste som byr på navn som Ethan Hawke, Laurence Fishburne, Drea De Matteo, Maria Bello, Gabriel Byrne, Ja Rule og Kim Coates burde jo alt være klart for en slags glattpolert B-action-film.

Regisøren denne gang var Jean Francois Richet, en franskmann som så langt har lagd fire franske filmer, og en amerikansk. To pluss to pleier å være fire, dette er intet unntak. Ja, dette er hans eneste amerikanske film. Litt merkelig for mannen viser potensiale. Han sto foran ett problem, han kunne tråkke uti en gedigen fallgruve. Han kunne ha lagd en reinspikka actionfilm hvor kulene flydde, eksplosjonene kom hyppigere enn vee'ne på ei fødeklar dame og skurkene mer ondskapsfulle en bin ladaen, men han valgte istedet å gi oss en thriller. Det var her jeg bommet i min hukommelse, jeg husket da ingen thriller, husket bare en actionfilm jeg. Så feil kan man ta.


Jeg fikk litt sånn "Lethal Weapon"-feeling. Høytid mot slutten av året, en politimann som er helten, men som sliter sterkt psykisk. Den inneholder visse likhetstrekk, men der "Lethal Weapon" bydde oss humor, så er denne blottet for det. Fra start til slutt er dette en deprimerende thriller historie om overlevelse, mot, ære, depresjoner, dop, sorg og død. Gleder finnes omtrent ikke. Men det var gjennomført til tusen. Det kunne ha endt med mageplask. Det gjorde den ikke. En ting er regissøren, en annen ting er manuset, men hovedårsaken er skuespillerene. Som dere sikkert la merke til istad, så var det ingen fra Hollywoods skuespillerelite her. Joda, mange har jo hørt om Laurence Fishburne og Gabriel Byrne. Mange har hørt om rapperen Ja Rule. Mange har sett Ethan Hawke i den glitrende (men i mine øyne oppskrytte) politithrilleren "Training Day". La oss få ett par fakta på bordet. Ethan Hawke har hatt noen semistore roller, og det hersker ingen tvil om at han er en dyktig skuespiller, men han har aldri høstet den store hederen mange andre har i Hollywood. Det viker mer som om han velger roller etter hva han har lyst til å prøve enn hva som er sikrest med tanke på heder og ære. Merkelig figur, men jeg er fornøyd jeg. For i "Assault on Precinct 13" imponerte han meg. Det finnes ikke malplassert overspill fra han, han skriker ikke etter oppmerksomhet, han passer bare inn som Roenick. Både motgang og medgang mestrer han til tusen. Verre er det det ikke med de andre. Samtlige gjør sine roller på en meget overbevisende måte uten å bli for markante. Resultatet er at det blir en slags helhet hvor historien og handlingen står i fokus. Deilig å slippe pr-kåte superstjerner som driter i filmen, men som gjerne vil ha en Oscar. Men en kortversjon om hver skuepsiller skal dere få.


Maria Bello har jeg alltid likt siden dagene med Mr. And Mrs. Smith hvor hun spilte imot Scott Bakule. Ei råsprek dame som kan spille. Dra De Matteo. Eh, ett blondt sexsymbol som i denne filmen faktisk ikke trenger å være noe mer, og dermed spiller sin rolle på en meget overbevisende måte. Gabriel Byrne, kanskje den dyktigste og mest erfarne skuespilleren i denne filmen, som til tross for en CV fylt med mindre produksjoner, alltid har imponert. I rollen som filmens store bad guy er han en fryd å se på. Like stabil som alltid, og fandenivolsk til tusen. Men allikevel klarer han å fremstille sin rollefigur som en mann som gjør onde ting for å oppnå noe godt, sett ifra hans merkelig synspunkt. Men så til rosinen i pølsa, Laurence Fishburne. I like this guy! Han er så utrolig dyktig, og best er han når han får portrettere skurker og virkelighetsnære figurer. Tenke dere en blanding mellom "Matrix" og "King of New York". Dette er hva han byr på i Assault. Helt kongekul, men Satan selv i en pen dress!

Har filmen noen problemer da, eller er jeg klar for å gi den toppkarakter? Problemer. Så absolutt, og det største problemet er også hva jeg så langt har rost den for. Den finnes ikke flashy eller spektakulær. Den blir til tider litt for alminnelig, kanskje litt småtreg. Joda, man sitter og følger med, det er bra, men det blir aldri noe annet enn bra. Pluss at den er så pokkers deprimerende. Det finnes jo ikke lyspunkt. Og tro meg, i en så deprimerende thriller ville litt flashy actionscener ha hjulpet. Resultatet er at filmen faktisk havner akkurat like over midten av treet takket være sine dyktige skuespillere, og den edrulighet i hendhold til effekter og action. Men dette er også dens største fiende. Men jeg vil allikevel anbefale den, da den er langt bedre enn hva vi er vant til av politithrillere. En typisk "leie og kose seg med god mat og partneren sin" film..
Klikk her for relatert filminfo og video
Filminfo og video
Denne artikkelen er printet ut fra Filmforumet.no
Filmforumet.no ønsker en bred debatt om våre artikler og videoer, men har regler for dette:

Hold deg til emnet, skriv i vanlig og sivilisert form. Vis god folkeskikk - unngå banning, SKRIKING, hets og reklame. Banning er ikke tillatt. Du kan ikke skrive kommentarer om etnisk gruppe, kjønn, seksuell legning, politiske tilhørighet, yrke eller religion om det mangler relevans. Personangrep eller ærekrenkende innlegg er ikke tillatt. Filmforumet.no har ikke publiseringsplikt og kan i praksis slette enhver kommentar eller stenge for debatt.

Vi gjør oppmerksom på at Disqus-systemet lagrer IP-adressen som benyttes ved skriving av kommentarer.

Se retningslinjene i sin helhet her
På forsiden nå