Annonse

Filminfo og video

The Squid and the Whale

På overflaten er dette en film om separasjon – og hva det gjør med barn og voksne. Men lenger ned finner man også andre temaer, som det å finne seg selv i en verden fylt av materialisme og utseendefokusering. Det er kanskje her det håndholdte kameraet spiller noe av sin rolle; brukes håndholdt, ustødig kamera for å vise sin motstand til fokuseringen på det ytre i dagens (og gårsdagens) samfunn?

Jeg ble overraket over at jeg likte The Squid and the Whale så godt som jeg gjorde. Det er et vakkert drama som griper om så mye, med relativt enkle virkemidler, og som aldri er redd for å vise det sanne, enten det betyr vonde eller gode opplevelser for seeren. Det er på mange måter en modig film. Den distanserer seg i det minste ufattelig mye fra de overfladiske filmene som blir spyttet ut av visjonsløse pengeinnkrevere.


Kort handlingsreferat: Bernard (Jeff Daniels) og Joan (Laura Linney) bestemmer seg for skilsmisse, og de blir enige om delt foreldrerett med tanke på barna (Familiens katt har også delt foreldrerett. Jeg føler det ligger noe her, at katten er et symbol på noe. Katten nevnes av og til i filmen, og en episode mot slutten av filmen fikk meg til å tenke; her ligger det en metafor for noe. For hva vet jeg ikke). Bernard er en noe mislykket forfatter, mens Joan har blitt inspirert, og ser faktisk ut til å lykkes med skrivingen. Den minste sønnen deres, Frank (Owen Kline), føler seg nærmere moren, mens den eldre sønnen Walt (Jesse Eisenberg) føler seg mer komfortabel i selskap med faren. Dette er utgangspunktet i en film som skildrer hverdagslivet gjennom en periode preget av sorg, usikkerhet og løgn.

Dette kunne raskt blitt et kjedelig og konvensjonelt blikk på ekteskapsproblemer og tenåringsfrustrasjon, men regissør Noah Baumbach gjør filmen til noe uvanlig og dyptgående interessant. Han fokuserer på detaljer og tilfeldigheter (”tilfeldigheter, om du vil) i livet, og gir karakterene et rikt spekter av følelser. Det er så jordnært, så kuriøst distansert fra oppgulpet av kunstig Hollywood-materiale (Jeg vet det er populært å kritiserer den typiske Hollywood-filmen, men det jeg prøver å få frem her, er rett og slett hvor mye mer humant dette dramaet er i forhold til utallige andre). The Squid and the Whale inneholder så mye kompleksitet i forhold til personene og så mange interessante betraktninger rundt sønn-far- og sønn-mor-forhold, at man vanskelig kan la vær å rette blikket mot skjermen og samtidig føle likegyldighet.


Undertegnede skal ikke tale ut i det uendelige om filmens tema; han vil heller la dere få oppleve det selv. Men la meg fortelle hvor fantastisk godt skuespillet er, bare for å starte et sted. Jeff Daniels har jeg sjelden sett bedre. Han stråler, om enn ikke på utsiden, der han sliter seg gjennom livets gang, stadig usikker på omgivelsene. Laura Linney er også en fantastisk skuespiller, og her tillegger hun sin karakter et utrolig emosjonelt strøk, som underbygger manusets styrke. De to barna i familien spiller også svært godt, men det er lett synelig at manuset har mye av æren.

The Squid and the Whale vil nok appellere til mange, for den er klippet med tanke på et relativt raskt tempo, og det håndholdte kameraet holder nok den mer utålmodige seeren våken hele veien gjennom. Det hadde likevel vært interessant å sett hvordan filmen ville blitt med en mer utstrakt bruk av statisk kamera. Her ligger vel en av de ytterst få svakhetene i filmen, dette at den hele tiden uttrykker seg ved bruken av ”dokumentarisk” kameraarbeid.


Humor spiller, overraskende nok, en viktig rolle i filmen. Under de tvetydige handlingene til karakterene, dukker det opp detaljer og gjenkjennelsesfaktorer som ofte får latteren fram, og det føles ekstremt uanstrengt. Det er tydelig at ikke regissøren har puttet inn humorelementer kun for å glede et vidt spekter av publikum, humoren kommer heller frem gjennom episoder seeren selv kan trekke konklusjoner til og/eller kjenne seg igjen i. Det er også flere scener hvor karakterene sier mer eller mindre absurde ting, men det føles så naturlig i forhold til den situasjonen det er satt til. Jeg lo flere ganger.

Regissør og manusforfatter Baumbach vokste opp i en familie krydret av foreldrenes forfatterskap, og det er lett synelig i The Squid and the Whale. Manuset er rett og slett fantastisk godt skrevet. En av filmens aller største styrker ligger i samspillet mellom skuespillerprestasjonene og manus; det flyter utrolig godt, og føles ekte og fullt av liv.


Jeg kan godt tenke meg at Baumbach fikk ideèn til filmen i det øyeblikket han stod foran den veldige valen og digre blekkspruten i ”Museum of the Natural History”. Om han i virkeligheten gjorde det har jeg ingen anelse om. Men hva har det egentlig å si?

The Squid and the Whale er ikke overfylt av musikk, men rett etter rulletekstene dukket opp, løp jeg for å sette på Pink Floyd med ”Hey You” – i tillegg til å skrive ned mine betraktninger rundt filmen i en utydelig og spontan tankestorm.

Ekstramateriell:
- Kommentarspor med regissør Noah Baumbach
- "Behind the scenes" (bak scenene)
- En samtale med Noah Baumbach og Philip Loptae
- Trailer
Filmforumet.no ønsker en bred debatt om våre artikler og videoer, men har regler for dette:

Hold deg til emnet, skriv i vanlig og sivilisert form. Vis god folkeskikk - unngå banning, SKRIKING, hets og reklame. Banning er ikke tillatt. Du kan ikke skrive kommentarer om etnisk gruppe, kjønn, seksuell legning, politiske tilhørighet, yrke eller religion om det mangler relevans. Personangrep eller ærekrenkende innlegg er ikke tillatt. Filmforumet.no har ikke publiseringsplikt og kan i praksis slette enhver kommentar eller stenge for debatt.

Vi gjør oppmerksom på at kommentarsystemet lagrer IP-adressen som benyttes ved skriving av kommentarer.

Se retningslinjene i sin helhet her
Annonse