Annonse

Filminfo og video

Forbannelsen 2

The Grudge 2 er, ikke overraskende, oppfølgeren til The Grudge, som igjen er en amerikanisering av den japanske filmen Ju-on. Det første som vi kan anse som ironisk, er at amerikanerne ikke en gang har giddet å flytte stedene ut av Japan, og alle snakker engelsk. Selv japanerne seg imellom.

Det andre er at den slett ikke er skummel.

I The Grudge flytter Karen Davis, i Sarah Michelle Gellars skikkelse, inn i «spøkelseshuset» som hjelpepleier for en psykisk ødelagt mann. Hun er utvekslingsstudent og har gått med på å vikariere for pleieren som aldri møtte opp igjen til jobb. For handlingens skyld, er det ikke farlig at jeg røper dette med «spøkelseshus». Det viser seg nemlig raskt at det er noe der som ikke inngår i de fysiske lover. Ettersom alle de menneskene som har entret huset, forsvinner på uforklarig vis, må Karen Davis ordne opp. Men hvordan, når hun selv er grepet av forbannelsen?


The Grudge 2 fortsetter der eneren slapp. Karen Davis har havnet i sykehussengen, stemplet som gal. Søsteren hennes, Aubrey (Marit Larsen-klonen Amber Tamblyn), blir sendt til Japan, etter at nyheten har nådd den andre siden av Stillehavet. I tillegg lurer to skolejenter med seg en tredje, inn i det hjemsøkte huset i klassisk «high school»-stil. Og som ikke det er nok, har vi en tredje person: Den japanske journalisten Eason (Edison Chen), som ensomt etterforsker saken, og som er fast bestemt på å komme til bunns i den.

Ved å vise filmen i ikke-kronologisk rekkefølge, lurer regissør og manusforfatter Takashi Shmizu, som også sto for de japanske filmene (ja, du kan tro det ikke er flere av disse også!), seeren. Hver av parallellhistoriene er langt ifra så avanserte som det presenteres, og de er fulle av skjemmende plotthull og forutsigbare vendinger. Det er som en dårlig Power Point-presentasjon: Mye dill, lite innhold.


Filmen sliter tidlig med troverdigheten og spenningen, og et helt ensemble med dårlige skuespillere er det siste som trengs. Når filmens beste rolletolkning presenteres av en halvgod Sarah Michelle Gellar, bør det kunne si sitt.

Fordeler ved grøssersjangeren er at selvom filmen mangler originalitet og kreativitet, kan den allikevel skremme vannet av seeren. Ikke overraskende feiler The Grudge 2 også her. Publikum i kinosalen skvatt ikke, de hoppet ikke i setene og sølte popkorn. De skrattet, og jeg skrattet med dem. Mye pågrunn av de latterlige poengene filmen hadde, og skrudde vendingene handlingen tok. Men jeg lo også for å minske den enormt pinlige følelsen jeg satt med i brystet. Jeg lo av medynk for alle deltagerne til filmen. Og jeg syntes synd på dem alle. Jeg syntes synd på selv spøkelsene som istedenfor å være skumle, bare ble dumme.
Filmforumet.no ønsker en bred debatt om våre artikler og videoer, men har regler for dette:

Hold deg til emnet, skriv i vanlig og sivilisert form. Vis god folkeskikk - unngå banning, SKRIKING, hets og reklame. Banning er ikke tillatt. Du kan ikke skrive kommentarer om etnisk gruppe, kjønn, seksuell legning, politiske tilhørighet, yrke eller religion om det mangler relevans. Personangrep eller ærekrenkende innlegg er ikke tillatt. Filmforumet.no har ikke publiseringsplikt og kan i praksis slette enhver kommentar eller stenge for debatt.

Vi gjør oppmerksom på at kommentarsystemet lagrer IP-adressen som benyttes ved skriving av kommentarer.

Se retningslinjene i sin helhet her
Annonse