Annonse
Nå har det vel blitt laget en million dokumentarer om The Rolling Stones, så å kalle dette en Collection er vel ikke helt sant, men tre plater med verdens kanskje største rock n roll band og spesielle filmskaper ligger i denne boksen. Med sine over førti år lange karriere, kan man trygt si at det er et hav av materiale om Stones der ute i den musikkelskende verden. Så hva har denne boksen å tilby? Jo, en times lang DVD fra da bandet var i Malmö i 1965, som omhandler menneskene som var med bandet i de fire dagene de gjestet byen. Så har vi Jean-Luc Godard sin produsentredigerte film; Sympathy For The Devil og hans orginal One+One. Og til slutt; Voices, en bakomfilm som gir et unikt innblikk i Jean-Luc Godards arbeid med The Stones i hovedfilmen.

And I was 'round when Jesus Christ
Had his moment of doubt and pain
Made damn sure that Pilate
Washed his hands and sealed his fate


Sympathy for the Devil + Directors cut One+One.
Dette er Jean-Luc Godards godt kunstneriske film om bandet mens de øver inn låta Sympathy for the Devil i studio. Filmen dreier rundt tre store sekvenser av Stones som øver inn låta og komponerer musikk til det kommende albumet Beggars Banquet. Mellom scenene kommer hans dokumentering av den vestlige kulturen på sekstitallet, som the Black Panthers og referanser til verk av LeRoi Jones og Eldridge Cleaver. Filmen bærer veldig preg av hans radikale stil og blir sett på som ren legendarisk. I dag har nok filmen vanskeligere for å treffe sine mål enn i 1968. Den som ikke har snøring på hvem Godard er og hva hans New Wave periode innebærer, vil heller sitte med en følelse av at han mer prøver å vise sin særhet enn å ta vare på bandet i filmprosessen. Dette er jo selvfølgelig ikke riktig, men allikevel, filmen er snodig men utrolig spesiell og kjærkommen i samlingen til enhver Stones fan eller kanskje heller Godard fan.

"There is only one way to be an intellectual revolutionary, and that is to give up being an intellectual".

Andre emner Godard sveiper innom er for eksempel medias rolle og kvinnefrigjøring. Hans filmatiske stil er ikke noe du uten videre setter deg ned i, men kan være greie å kjenne til. Dette er en snodig, men morsom film som kanskje så bedre ut fra utsiden, at Godard faktisk hadde lagd en film om deg enn at du selv setter stor pris på at han lager den. Kanskje er dette feil, men den er uansett unik i sine bilder av et gedigent band som jobber avslappet og rolig i studio, som viser sin kreativitet og kjerne. Det er mer enn førti år siden de første gang begynte på sine første studiotimer og fortsatt så ruller pengemaskinen The Rolling Stones. Det er ikke en dokumentar som gir deg veldig innsikt, men heller viser deg litt av bandet fra innsiden.

DVD’en inneholder to versjoner. Den ene er Godard sin film One+One og den andre er produsenten Iain Quarrier sin mer bearbeidede versjon, omdøpt til Sympathy For The Devil. Når den hadde visning på The National Film Theatre i slutten av 1968, ble den raskt legendarisk, men Godard like produsentens endringer heller dårlig og strente opp på scenen, slo til produsenten og oppfordret alle til å forlate salen for heller å se hans versjon som ble vist utenfor bygningen under Waterloo Bridge. Den er definitivt noe for alle som liker å dykke ned i filmhistoriens underlige verden og innta alle de utrolige inntrykkene.

I shouted out
"Who killed the Kennedys?"
When after all
It was you and me



Voices.
En så politisk ladet film trenger også en bakomfilm, en redegjørelse og en forklaring. Den trenger støtte og rene kort til det intellektet som sitter med sitt syn og sin teori om hvordan alt henger sammen. Jean-Luc Godards film One+One er mektig og vanskelig å forstå for den som ikke er vandt til en slik filmatisk opplevelse. Voices har et kaotisk, men fortellende virvar som er mer kunstnerisk og flott enn rett fram. Den er lik filmen, med det at den stiller mer krav til deg enn å sette deg ned i sofaen med popkorn og kosestund. Dette er langt fra mainstream men rett i handleposen til den store Godard fanskaren der ut.

Dette er en observasjon av Godard, hans metoder og av omverdenen. 1968 er ikke akkurat kjent som et år i en tid i politisk dvale, men en tid der opprør, rebeller og frigjøring sto midt i skuddlinjen i en hverdag i enorm forandring. At det ble skapt voldsomme bølger gjennom samfunnet på et høyere plan, ser man også på hvordan det på død og liv skulle ligge så mye bak alt. Selv en LSD tripp var for å utvide sinnet, bli ett med svada og flytte grenser. Alle skulle ha sin del av grunnlaget for å rettferdiggjøre sine handlinger. Seksti tallet er på mange måter en musikalsk gullalder og Godard fanger et av de største mitt i sitt kreative sentrum med en film som bærer tiden den er støpt i. Sympathy For The Devil/One+One og Voices er ett lite stykke geniunitet eller samtidssvada. Det spørs vel bare hvem man spør.

As I end this tale
Just call me Lucifer
'Cause I'm in need of some restraint



Lika a Rolling Stones.
En svensk film som ble vinner av Silver Docs i 2006.
Hva kan jeg si om denne merkelige dokumentar filmen som altså ble prisbelagt av Silver Docs? I 1965 var The Rolling Stones på tur i Sverige og var den første internasjonale popgruppen som besøkte Malmö. I fire dager bodde de i leiligheten til en av medlemmene i Malmöbandet Nameloosers. Her bodde de og festet med sine verter og i sentrum for denne filmen er menneskene som var med på disse dagene og hvordan de tenker tilbake på minnene om Stones. Det er rart hvordan noen få dager kan gjøre inntrykk på en, men når de dagene blir tilbrakt med Richards, Jones og Jagger, kan men knapt forstå hva slags inntrykk dette gir for ettertiden. Uansett om mann var Stones eller Beatles fan i ’65, så var dette besøket enormt for noen unge mennesker som hadde Brian Jones sovende i mor og fars seng og som hadde Richards på gutterommet.

En gammel filmrull viser lydløse klipp fra festen i leiligheten. Klippet sammen med lyd og bilder fra opptredener de gjorde i og rundt Malmö, gir dette en intim og drømmende effekt. Intervjuene med festdeltakere, bandmedlemmer fra lokalbandene som var med og en flyvertinne som nesten endte opp med Brian Jones. Dette gir en følelse av at filmen ikke dreier seg så mye om det legendariske bandet, men mer om en fire dagers opplevelse fra 1965. En liten kuriositet i boksen, det er det den er, men ligger bak Godards endeløse film.

So if you meet me
Have some courtesy
Have some sympathy, and some taste
Use all your well learned qualities
Or I'll lay your soul to waste
Filmforumet.no ønsker en bred debatt om våre artikler og videoer, men har regler for dette:

Hold deg til emnet, skriv i vanlig og sivilisert form. Vis god folkeskikk - unngå banning, SKRIKING, hets og reklame. Banning er ikke tillatt. Du kan ikke skrive kommentarer om etnisk gruppe, kjønn, seksuell legning, politiske tilhørighet, yrke eller religion om det mangler relevans. Personangrep eller ærekrenkende innlegg er ikke tillatt. Filmforumet.no har ikke publiseringsplikt og kan i praksis slette enhver kommentar eller stenge for debatt.

Vi gjør oppmerksom på at kommentarsystemet lagrer IP-adressen som benyttes ved skriving av kommentarer.

Se retningslinjene i sin helhet her
Annonse