Annonse

Filminfo og video

Den innerste sirkel

Historien om den amerikanske etterretningsorganisasjonen CIA blir brettet ut for alle å se i denne filmen, den fokuserer på perioden fra den spede begynnelsen til deres fatale tap under Cuba-krisen på begynnelsen av 60-tallet. Matt Damon har hovedrollen som Edward Wilson, en agent som stiger raskt i gradene gjennom sine evner for kontraspionasje, på hjemmebane sliter han derimot med et turbulent ekteskap og en sønn som vil følge i sin far sine fotspor.


Den innerste sirkel er blitt en vellykket og interessant stykke film, vellykket på den måten at filmen greier å holde seg nøytral til denne ofte forhatte organisasjonen. Den dokumenterer det som har skjedd uten å forherlige CIA. Interessant på den måten at dette på er en politisk film med brodd som ikke ender opp som en spyflekk av politisk korrekthet. Nå kan det diskuteres i ettertid hvor mye av det som blir vist i filmen hører hjemme i historiebøkene. Noen friheter har nok manusforfatter Eric Roth tatt seg, men som fiksjonsfilm fungerer dette meget godt. Vi blir godt kjent med rollefigurene som i mange tilfeller er basert på ekte personer i CIA sitt nettverk.

En ting som gagner filmen stort er tempoet, det rolige tempoet gir filmen et mer seriøst ytre, noe jeg har savnet i filmer som omhandler spionasje, dekkoperasjoner og masse hemmelige agenter. Den innerste sirkel er en lang film; nesten tre timer lang. Det er nok det som er det største minuset med filmen, den kunne vært klippet ned en god halvtime uten at det hadde gjort noe. Jeg tror litt mer flittig klipping ville hjulpet filmen ved å gjøre den mer intens, spesielt scener fra Edward Wilson sitt privatliv kunne uteblitt i stor grad. Det er for mye dveling på det punktet.


Matt Damon kler hovedrollen godt, han passer godt som taus tørrpinne med jernansikt og i motsetning til hans innsats i The Departed tidligere i år, greier han det kunststykket å ikke bli utspilt av sine medskuespillere. Riktignok mangler det ikke på gode skuespillere i filmen, det kryr av herlige skuespillere i mange biroller. Spesielt gode gamle Michael Gambon er en fryd å se i rollen som britisk etterretningsagent og Matt Damon sin mentor. Jeg greier til og med å se godt skuespill fra frøken Jolie, en skuespiller jeg har hatt store vansker med å godta som skuespiller gjennom mang en film. Hun og resten av skuespillerne får meget godkjent for sine innsatser, sjefen selv (De Niro) dukker også opp i en liten, men meget viktig birolle.

“You know what I tell people when they ask why I don't use the word "the" when I talk about CIA? Do you put a "the" in front of God?”

De Niro gjør en god jobb som regissør, han greier å holde historien nøytral og slurver ikke med billige triks. Litt smårusk er det likevel, spesielt den første halvtimen er rotete grunnet mye hopping frem og tilbake i tid litt for ofte, men etter litt startvansker kommer filmen inn i et meget egnet tempo og forsetter med stil helt til en god slutt.


Jeg ville likt å se denne filmen i svart/hvitt, det føles som en ”svart/hvitt-film” og fargene i filmen passer ikke helt i hop med historien.

Alt i alt en solid sak som man bør ta seg tid til å få med seg på det store lerretet.
Filmforumet.no ønsker en bred debatt om våre artikler og videoer, men har regler for dette:

Hold deg til emnet, skriv i vanlig og sivilisert form. Vis god folkeskikk - unngå banning, SKRIKING, hets og reklame. Banning er ikke tillatt. Du kan ikke skrive kommentarer om etnisk gruppe, kjønn, seksuell legning, politiske tilhørighet, yrke eller religion om det mangler relevans. Personangrep eller ærekrenkende innlegg er ikke tillatt. Filmforumet.no har ikke publiseringsplikt og kan i praksis slette enhver kommentar eller stenge for debatt.

Vi gjør oppmerksom på at kommentarsystemet lagrer IP-adressen som benyttes ved skriving av kommentarer.

Se retningslinjene i sin helhet her
Annonse