Annonse

Filminfo og video

The Last King of Scotland

Den nyutdannede legen, skotten Nicholas Garrigan, bestemmer seg for å unngå farens fotspor, og reiser til Uganda som landsbydoktor. På samme tid tar Idi Amin over makten i landet. Garrigan lar seg umiddelbart sjarmere av den enorme bjørnen av en mann med store ord, og sjarmen gjengjeldes når de to møtes i et herlig sammenstøt. Garrigan ender opp som Amins livlege og utvikler et nært bånd med den kommende tyrannen.


Filmkarakteren Nicholas Garrigan skiller seg fra bokens personlighet, i så måte at det er en fiktiv blanding av Amins virkelige livlege, hans nærmeste rådgiver og personligenerfaringer gjort av romanens forfatter. Garrigan blir, med all sin selvtillit og i all sin naivitet, trukket inn i varmen av Amins enorme labber. Og ikke bare blir han holdt rundt, han blir også holdt for øynene.
Garrigans respekt og ærbødighet for Amin, øker i takt med at tyrannens indre demoner blir sterkere. Amins paranoia øker. Bjørnen som en gang sov, våkner opp i et voldsomt brøl.

Det er nettopp denne utviklingen som filmen seirer så utrolig mye på. Den første timen bruker regissør Kevin Macdonald på å gi oss sympati for Amin, heller enn Garrigan. Amin blir fremstilt som Ugandas frelser, noe han også på mange måter var i starten. Han begynner nemlig positiv; bygger nye skoler og sykehus. Men blant annet å bruke en ung lege, som er mer opptatt av å forføre innfødte, til nærmeste rådgiver, fører til at den positive utviklingen med ett blir negativ. Samtidig har Garrigan havnet langt inn i Amins system. På utmerket vis klarer Macdonald å gi oss som seer, den samme klaustrofobiske og desperate følelsen vi kan se i Garrigan på skjermen, ettersom det går opp for ham hva Amin virkelig driver med.


Dette er på mange måter skuespillernes film. Forest Whitaker har høstet svært mange lovord for hans tolkning, etter filmens premierer rundt om i verden. Ikke uten grunn. Han virkelig briljerer i rollen som Idi Amin. I det ene øyeblikket sjarmeres vi av bamsen med de snille øynene, som serverer gullkorn på fat. I det neste skremmes vi av bjørnen med det forferdelige blikket og hensynsløse morderinnstinktet. Og vi tviler aldri på verken Amin eller Whitaker. For min del, kunne de like gjerne vært samme person.

Det er ikke bare Garrigan som havner i skyggen av Amin/Whitaker. Innehaveren av rollen som den skotske legen, spilles av James McAvoy. Han glemmes ofte i denne sammenhengen, noe han absolutt ikke bør. Han gir filmens nest best rolle, noe som ikke sier lite med tanke på Whitakers fenomenale praktspill. McAvoy presterer å gi seeren en slags skrekkblandet fryd. Ja, vi finner legen svært sjarmerende, men også motbydelig i hans utspekulerte herskespill. Å skrive ned en slik karakters motsetninger på papir er én ting, å presentere det foran kamera er noe helt annet. McAvoy makter det så til de grader, noe han skal ha stor respekt for.

Filmens regissør Kevin Macdonald, er tidligere kjent for sine mange dokumentarer, og med The Last King of Scotland gjør han sin debut innen spillefilm. En kan tydelig kjenne igjen Macdonalds dokumentarerfaringer. Kameraet er på stadig søking i de store folkemengdene, på jakt etter de vi kjenner. Vekslingen mellom denne søkende anspentheten og den rolige flyten når motivet er funnet, glir tidvis bra. På enkelte steder kan kameraet allikevel være svært urolig, ikke for å skape den dokumentariske effekten, men for å gi filmen mer fart. Det er absolutt ikke hva denne filmen har behov for. Jeg hadde heller sett at Macdonald kunne roet ned bruken av det håndholdte kameraet i partier der dialogen flyter lett. Slik ville det blitt mer tid på å smake og fordøye hva vi ser.


Men all ære til Kevin Macdonald og hans spillefilmdebut. For The Last King of Scotland er i sannheten en fabelaktig film. Den klarer på en nokså gjennomført måte, å beskrive en tyrann som også har sin penere side. Og den beskriver en fremadstormende og livsglad europeer med en svært mørk side. Dette er ikke for å veie opp for de kulturelle forskjellene mellom Amin og Garrigan. Snarere tvert imot. Den gjør heller forskjellene større. Garrigans onde side står i pakt med Amins bedre. Men med en gang forandringen finner sted i diktatoren, snues skottens mynt. Om ikke momentant, så ihvertfall gradvis.

Denne filmen har klart praktstykket å sjarmere, samtidig som den vekker avsky og vemmelse. The Last King of Scotland er en film med svært mange plan, som alle nok vil finne sitt eget budskap i. Samtidig blir den på flere måter et diskusjonsobjekt på hvorfor den ikke i det hele tatt var nominert til Oscar for beste film. For mellom oss sagt: Den skulle ikke bare hatt prisen for beste mannlige hovedrolle.
Filmforumet.no ønsker en bred debatt om våre artikler og videoer, men har regler for dette:

Hold deg til emnet, skriv i vanlig og sivilisert form. Vis god folkeskikk - unngå banning, SKRIKING, hets og reklame. Banning er ikke tillatt. Du kan ikke skrive kommentarer om etnisk gruppe, kjønn, seksuell legning, politiske tilhørighet, yrke eller religion om det mangler relevans. Personangrep eller ærekrenkende innlegg er ikke tillatt. Filmforumet.no har ikke publiseringsplikt og kan i praksis slette enhver kommentar eller stenge for debatt.

Vi gjør oppmerksom på at kommentarsystemet lagrer IP-adressen som benyttes ved skriving av kommentarer.

Se retningslinjene i sin helhet her
Annonse