Annonse

Filminfo og video

Shooting Dogs

Joe er en ung og entusiastisk lærer som jobber ved en britisk misjonsskole i Rwandas hovedstad. Pater Joe er skolens overhode, og han har stor respekt fra Joe og sine elever. Presten står sterk i sin tro, og han forkynner sine katolske tanker til både Joe og elevene.
En liten gruppe med belgiske FN-soldater er stasjonert på skolen, og optimismen for en endelig fred blandt Rwandas folkegrupper er stor. Men så styrter presidentens fly og hutuene tar raskt over landet. Like etter kommer tusener av tutsier og et titalls europeere til skolen for å søke tilflukt. Omtrent samtidig som portene lukkes etter dem, samler det seg enorme mengder med hutuer rundt området. Alle væpnet med blodige huggerter.

Historien følger ståstedet til de to britene ved misjonsskolen. Det meste av filmen foregår innenfor skolens område, der store mender med hoiende hutuer står rundt. Vi får virkelig føle den klaustrofobiske og frustrerte følelsen til mennenskene som har søkt tilflukt innenfor. Under falsk beskyttelse av FN-soldatene, da de ikke har noe mandat til å kunne gripe inn.
I løpet av så lite som 100 dager, skal så mange som 800.000 mennesker ha blitt regelrett nedslaktet. Lite får se av disse grusomme hendelsene, men vi får mange sterke inntrykk av det som fortelles av de som har vært der ute.

For filmen har overraskende få sterke scener som vises gjennom bilder. Det som ryster oss er de ordene som brukes. Manuset til David Wolstencroft, som er en bearbeidelse av den tidligere BBC-reporteren David Beltons egne opplevelser, er tildels sitrende godt skrevet. Og ofte så skarpt at det nesten er kvalmt. Som der en krigskorrespondent sier «de er bare døde afrikanere», for å forklare Joe hvorfor hun ikke har felt en tåre under oppholdet i Rwanda. Scenen er like rystende og hjerteskjærende som den er genial. Misforstå meg rett, men den ene setningen klarer å oppsummere hvordan FN og verdenssamfunnet så på folkemordet da det skjedde: De var mer opptatte av å bestemme FN-bilenes farge, enn å gripe inn før den endte i en slik tragedie. Og når tragedien var et faktum, ble den ansett som en rekke alvorlige episoder, ikke et folkemord. Alt for å slippe å gripe inn.

Shooting Dogs følger et spor mange vil kjenne igjen i Hotel Rwanda. Men i motsetning til Hotel Rwanda, er Shooting Dogs en mye bedre og mer realistisk film. Michael Caton-Jones har valgt å skyte filmen i en slags dokumentarisk stil. Borte er alle glorifiserte og lyse farger. Vi finner heller ingen helteskikkelser. Ihvertfall ikke i samme grad som Don Cheadle viste seg å være i filmen fra 2004. Joe og Christopher er kontraster til hverandre i flere av sine avgjørelser. Ofte forekommer de som to alternativer til et umulig valg. Vi kan kjenne oss igjen i dem, og slikt skaper troverdighet.

På settet til Shooting Dogs, var mange av medarbeiderne overlevende fra misjonsskolen. Dessuten er alle opptak fra Rwanda utført på steder der de faktiske hendelsene fant sted. Generelt sett er rollebesetningen fin. Man finner enkelte svakheter i birollene, men de to hovedrollene er ypperlig fremført av John Hurt og Hugh Dancy. Sistnevnte klarer det mesterstykket ikke å havne i skyggen av sin mer erfarne og generelt mye bedre motspiller. Caton-Jones regi sitter som støpt, noe man ikke skulle tro når samme mann står bak Basic Instincts 2. Men Shooting Dogs er en svært stilsikker film og han faller aldri over i et mønster der han vil fremkalle sentimentalitet. Historien er støtende nok i seg selv, noe han vet godt.

Shooting Dogs er en sjokkerende påminnelse på Vestens svik. En film som mange vil trekke paralleller til Hotel Rwanda. Men det er på langt nær noe plagiat, og eventuelle sammenligninger vil stoppe etter at plottet er presentert. For bortsett fra å være en film fra samme tragedie med et nokså likt handlingsforløp, er Shooting Dogs helt særegen. Og den overgår Don Cheadles film på de fleste plan. Den er mer kompleks og viser flere av folkemordets forferdeligheter, uten å overdrive.
Der Hotel Rwanda nådde ut til de store mengdene, velger Shooting Dogs en mer tilbakeholden og frittstående posisjon. Hotel Rwanda sjokkerte allmennheten, men der Shooting Dogs når frem, vil det sjokkeres desto mer.
Filmforumet.no ønsker en bred debatt om våre artikler og videoer, men har regler for dette:

Hold deg til emnet, skriv i vanlig og sivilisert form. Vis god folkeskikk - unngå banning, SKRIKING, hets og reklame. Banning er ikke tillatt. Du kan ikke skrive kommentarer om etnisk gruppe, kjønn, seksuell legning, politiske tilhørighet, yrke eller religion om det mangler relevans. Personangrep eller ærekrenkende innlegg er ikke tillatt. Filmforumet.no har ikke publiseringsplikt og kan i praksis slette enhver kommentar eller stenge for debatt.

Vi gjør oppmerksom på at kommentarsystemet lagrer IP-adressen som benyttes ved skriving av kommentarer.

Se retningslinjene i sin helhet her
Annonse