Annonse

Filminfo og video

Undercurrent

Kort fortalt handler Undercurrent om den livsglade Ann (Katharine Hepburn) som møter den rike og berømte Michael Garroway (Robert Taylor). De gifter seg, og ser tydelig ut til å være i startfasen av et fortrolig og langvarig forhold. Men litt etter litt skades forholdet av noe Michael holder inne.

Tittelen er unektelig kledelig til filmens innhold; direkte oversatt til norsk blir tittelen ”Understrøm” (altså: ”strøm under vannets overflate”). Det er nemlig mye uklart og dystert som ligger under den idylliske overflaten i denne 40-talls-retten. Det her er muligens noe David Lynch hadde likt; han har jo stadig utforsket det ”urene” og dunkle bak den ofte falske, polerte overflaten. Innholdsmessig kan klare, men samtidig utydelige, bånd trekkes mellom Lynch’ nesten pirrende gransking av det jordnært mystiske og Minnellis tungsindige, men kanskje ikke fullt så dyptpløyende, rasering av ”den idylliske overflaten”. Blue Velvet har på mange måter den samme tematikken (selv om ytterligere likheter vanskelig kan trekkes mellom disse to filmene). Den stramme regien til Minnelli er solid og tidvis svært velfungerende, men hindrer nok historiens mystiske, usagte elementer i å få stort nok spillerom. Det blir litt lite subtilt, og i tillegg litt "halv-granskende". I Undercurrent er den indre usikkerheten tydelig formidlet, men ikke tilfredsstillende utgransket. Det blir noe overfladisk, det hele.


Likevel er det en spenning her, og filmen er egentlig interessant nok i sitt noe passive angrep på det forfalskede melodramaet, med lystige sinn uten en mørkere bakside. Her er ikke alt som det later til; alt er (heldigvis) ikke fryd og gammen. Slik sett minner dette litt om film noir; den uredde formidlingen av tvil og et generelt utilslørt blikk på sentral, tidvis svikfull, menneskelige emosjon. Minnelli benytter også tidvis skygger som en engasjerende effekt; her kjenner man anstrøk av film noir i estetikken. Sånn ellers ligger filmen nærmere melodramaet; den føles litt høyttravende i perioder.

Katharine Hepburn og Robert Mitchum, to unektelig store (med stor s) navn, spiller begge veldig godt. De tilfører filmen en tilfredsstillende troverdighet med sitt aktpågivende vesen; særlig Mutchum utstråler en passe dempet, udefinerbar mystikk med sitt rolige blikk og kjølige tilbakeholdenhet. Hepburn blir nesten litt overivrig i enkelte scener, men med fargerik innlevelse og varme blikk serverer hun en veldig fin rolleprestasjon. Robert Taylor virker derimot noe stiv og kunstig i sin tidvis uheldige overspilling. Han er ikke helt ræva, altså, bare litt svak i forhold til Hepburn og Mtchum.

Vincente Minnelli regisserer filmen med stø hånd. Bildeutsnittene føles aldri tilfeldige, men bærer (kanskje for mye?) heller preg av å være nøye planlagte på forhånd. Visuelt bare delvis spenstig; sekvensene der bruken av skygge er åpenbar er nok de mest interessante rent visuelt. Ellers er det solid kameraarbeid, men tidvis for lite særpreget. Valg av musikk, sammen med den ofte ”romantiske” dialogen, bidrar dessuten til følelsen av at du ser et melodrama.

Enkelte sekvenser/aspekter ved denne dramathrilleren virker noe oppblåst, men helhetlig er dette et svært solid, delvis mørkt, melodrama med gode rolleprestasjoner og en temmelig interessant kjernekonflikt; kan du stole på din elskede?

Filmforumet.no ønsker en bred debatt om våre artikler og videoer, men har regler for dette:

Hold deg til emnet, skriv i vanlig og sivilisert form. Vis god folkeskikk - unngå banning, SKRIKING, hets og reklame. Banning er ikke tillatt. Du kan ikke skrive kommentarer om etnisk gruppe, kjønn, seksuell legning, politiske tilhørighet, yrke eller religion om det mangler relevans. Personangrep eller ærekrenkende innlegg er ikke tillatt. Filmforumet.no har ikke publiseringsplikt og kan i praksis slette enhver kommentar eller stenge for debatt.

Vi gjør oppmerksom på at kommentarsystemet lagrer IP-adressen som benyttes ved skriving av kommentarer.

Se retningslinjene i sin helhet her
Annonse