Annonse

Filminfo og video

Piccadilly Jim

At Sam Rockwell er en god skuespiller er det ingen som skal bestride, han gjorde en flott jobb i Den Grønne Mil og Matchstick Men. I Piccadilly Jim gjør han ingen dårlig jobb, men er et stykke til sitt beste.

Rockwell spiller Jim Crocker, aka Piccadilly Jim, en notorisk skjørtejeger, festmenneske og mann uten moralske skrupler. Stemoren Eugenia Crocker er i krig med søsteren Nesta Pett om å være den mest suksesfulle og ha de høyeste titlene, og ønsker dermed ikke å vite noe om Jim. Faren Bingley Crocker er en pingle (dog ikke like mye som Peter Pett) og en skuespiller uten de altfor store jobbene, men prøver etter beste evne å redde sønnen fra stemorens syn. Men da Jim møter den vakre Ann Chester får livet en ny mening, og han prøver å endre identitet for å stjele Anns hjerte. Men det er ikke lett, da Ann hater Jim Crocker av hele sitt hjerte.

Filmen er basert på boka Piccadilly Jim av den britiske forfatteren P.G. Wodehouse, skrevet i 1917 og filmatisert for tredje gang. Første gang var allerede i 1920, andre gang i 1936 og nå en nyere versjon i 2004, forfattet av Julian Fellowes og regissert av John McKay. Filmen ble ingen stor kassasuksess i USA og endte opp med å bli en rett-til-DVD-film her i Norge.

Men betyr det at filmen var dårlig? Så absolutt ikke. Med Sam Rockwell i spissen klarer regissør McKay å opprettholde en lett og uformell tone, i en film jeg vil kalle en satire på sånne typiske aristokrat filmer som "Fornuft og Følelser" og "Stolthet og Fordom". Uten å ha lest boken kan jeg fastslå at manuset har blitt modernisert, for deretter å ført tilbake i et slags tyvetalls USA og England. Det er vanskelig å fastsette et eksakt årstall på når filmen skal foregå, fordi den er biler, hus og gjenstander er altfor moderne til å være fra tyvetallet, men det er likevel laget slik at vi skal få følelsen av det er i dette tidsrommet det foregår.

Den viktigste fremdriften i filmen er humoren, og jeg syntes filmskaperne lykkes med å dra frem dette. Selv satt jeg og smålo titt og ofte, og bare der har vi kommet et steg på vei til en bra film. Men det finnes også noen dårlige sider ved filmen. Blant annet har filmen en tendens til å overdramatisere Ann Chester og hennes raseriangrep mot Piccadilly Jim (en mann hun ikke har møtt, men kun hater ved navn). Og når man får vite grunnen til hvorfor dette enorme hatet, sitter man igjen med en rynket panne og et litt skuffet inntrykk.

Man går ikke glipp av en viktig del av filmatisk kunsthistorie hvis du ikke ser denne filmen, men er du ute etter en lettere film av det humoristiske slaget, kan Piccadilly Jim være en av de du kan ta med i vurderingen.
Filmforumet.no ønsker en bred debatt om våre artikler og videoer, men har regler for dette:

Hold deg til emnet, skriv i vanlig og sivilisert form. Vis god folkeskikk - unngå banning, SKRIKING, hets og reklame. Banning er ikke tillatt. Du kan ikke skrive kommentarer om etnisk gruppe, kjønn, seksuell legning, politiske tilhørighet, yrke eller religion om det mangler relevans. Personangrep eller ærekrenkende innlegg er ikke tillatt. Filmforumet.no har ikke publiseringsplikt og kan i praksis slette enhver kommentar eller stenge for debatt.

Vi gjør oppmerksom på at kommentarsystemet lagrer IP-adressen som benyttes ved skriving av kommentarer.

Se retningslinjene i sin helhet her
Annonse