Annonse

Filminfo og video

Dr. Caligaris kabinett

I filmen møter vi den omreisende magikeren Dr. Caligari, spilt av Werner Krauss, som reiser rundt med et tivoli sammen med sin attraksjon somnambulisten (”søvngjengeren”) Cesare, spilt av Conrad Veidt. En ung student, Frances, (Friendrich Fecher) fatter mistanke mot Caligari da hans venn blir funnet død, og det viser seg at han har rett, Cesare dreper på sin herres kommando. Da han dør under et feilslått drapsforsøk på Frances forlovede, blir Caligari avslørt som maktgal direktør på et sinnsykehus, som ved hypnose har brukt Cesare som drapsvåpen. Alt på grunn av en total besettelse om å bli som en tidligere Dr. Caligari, som besatt store krefter, blant annet over en somnambulist som Cesare.

Dette var hendelssesforløpet i det opprinnelige manuset, som ble tilbudt regissøren Fritz Lang, kjent for bla. Metropolis og M. Lang liktre ideenog sa ja til prosjektet, men valgte å videreutvikle manuset enda et stykke. I åpningsekvensen ser vi Frances fortelle historien som et tilbakeblikk. I den nye slutten kommer vi tilbake til denne sekvensen, men ser nå at det er vår forteller, som er innlagt på sinnsykeasylet. Hele fortellingen om Caligari, Cesare og hans drepte venn er oppspinn fra et forstyrret sinn! Manusforfatterne var rasende på Langs endring, men produsentene valgte å beholde det. Lang, på sin side, valgte å forlate filmen og overlate arbeidet til Robert Wiene, til fordel for sitt uferdige prosjekt Die Spinnen.

Noe av det mest iøynefallende med Das Kabinet des Dr. Caligari er de tegneserieaktige kulissene. Den yngste delen av publikum har ofte lett for å avfeie det som ”dårlige gamle filmtriks”, men de med en litt dypere interesse enn det vil se hvordan de bygger opp en helt spesiell atmosfære. Med uproposjonerte møbler, kjegleformede rom, et utall skjeve vegger, skrå vinduer og et stor mengde spisse vinkler og skarpe kanter understrekes ikke bare filmens ekspresjonistiske uttrykk, men også hovedpersonens sinnstilstand. De minner svakt om Cesares knivstikking, og legger seg som et bakteppe av ubehag gjennom hele filmen, og bygger opp mot finalen. De få stedene som ikke domineres av dette skarpe inntrykket av omgivelsene er hjemme hos Frances’ kjæreste, Jane, og på sinnsykehuset. Her er det meste rundt, og dermed mer ufarlig, noe som selvsagt også kan tolkes som et uttrykk for vår hovedpersons verdensbilde. De stiller nye spørsmål ved hva som er ekte og hva er fantasi. Særlig kommer dette til syne i et tilbakeblikk mot slutten av filmen hvor Dr. Caligari, blir ”angrepet” av setninger og bokstaver i samme ekstreme stil som mellomtekstene. Skillet mellom filmens virkelighet og Caligaris fantasi viskes ut for seeren, og legger stemningen til rette for finalen.

Das Kabinet des Dr. Caligari kan sees som en forgjenger til både psykologisk-horror, som utviklet seg videre fra Psycho (1960) og Repulsion (1965) og noir, som med sterke kontraster legger mye av stemningen i lys, mørke og skyggene imellom. Viktigst var imidlertid hvordan filmen åpnet for den personlige og objektive oppfatningen, og på den måten også døren til menneskesinnet som evig kilde til mysterier og inspirasjon.

Undertegnede har vært så heldig å ha hatt muligheten til å se filmen på kino med pianist til stede, og kan ikke si annet enn at det burde vært unnet enhver entusiast!
Filmforumet.no ønsker en bred debatt om våre artikler og videoer, men har regler for dette:

Hold deg til emnet, skriv i vanlig og sivilisert form. Vis god folkeskikk - unngå banning, SKRIKING, hets og reklame. Banning er ikke tillatt. Du kan ikke skrive kommentarer om etnisk gruppe, kjønn, seksuell legning, politiske tilhørighet, yrke eller religion om det mangler relevans. Personangrep eller ærekrenkende innlegg er ikke tillatt. Filmforumet.no har ikke publiseringsplikt og kan i praksis slette enhver kommentar eller stenge for debatt.

Vi gjør oppmerksom på at kommentarsystemet lagrer IP-adressen som benyttes ved skriving av kommentarer.

Se retningslinjene i sin helhet her
Annonse