Annonse

Filminfo og video

The Red Shoes

I begynnelsen lå filmen an til å bli en gedigen flopp. Den var langt over budsjett, og valget av å vise en 20 minutter lang relativt eksperimentell balettforestilling blandet med drømmesekvens halvveis ut i historien, ble sett på som litt for mye av det gode. (Selv mener Powell og Pressburger dansescenen står blant deres aller beste verker) Først etter to års uavbrutt visning i New York, fikk The Red Shoes sin internasjonale berømmelse, og ikke ufortjent. I en verden sterkt preget av verdenskrigene, var en romantisk drøm kjærkommen. Som Pressburger selv sa; ”For ten years we had all been told to og out and die for freedom and democracy: but now the war was over. “The Red Shoes” told us to go out and die for art!”

Historien følger den unge ballerinaen Victoria Page, uforglemmelig spilt av ballerinaen Moira Shearer, og hennes forhold til komponisten Julian Craster (Marius Goring) Den andre mannen i hennes liv, er begges arbeidsgiver, Dirktøren for Ballettkompaniet Boris Lemonotov (Anton Walbrook) Men hvor man skulle tro det var et klassisk romantisk drama, er dette mer interessant ved at det ikke legges til rette for noen romantiskp kjærlige følelser mellom direktør og ballerina. Konflikten står mellom hans ambisjoner om å gjøre henne til verdensstjerne, og hennes forhold til Julian. Det kan egentlig oppsummeres i noe Lemonotov sier; ”You cannot have it both ways. A dancer who relies upon the doubtful comforts of human love can never be a great dancer. Never!” Hun må velge mellom sine to store lidenskaper, men valget er også mellom karriære og et liv som kone. En ganske moderne, og interessant tematikk i forhold til datidens ”selvfølgeligheter.” Personlig mener jeg det er tydelig at Victoria aldri kan bli lykkeligere enn når hun danser, og at ekteskapet derfor er dømt. Den eneste varige løsningen ville vært å følge Lemonotovs anbefalinger. Men utifra hans, usympatiske, kaldhjertede karakter blir vi ledet til å se på ham som slem og egoistisk, og det blir derfor vanskeligere innrømme at Julian er den som må gå for at historien skal få en ”lykkelig slutt”

Vi følger dem gjennom oppsetningen av H. C. Andersens ”The Red Shoes”, som blir vist i et spektakuært dansenummer hvor stykkets handling knyttes til karakterenes skjebner i filmen. Den nære sammenhengen mellom handlingen i filmen og balletten bindes sammen, og skaper en helt egen atmosfære. I en lang drømmesekvens midtveis i ballett-delen går vi inn i Victorias sinn som førstedanser, men også som tilskuer selv inn i kunsten hvor selv kameraet gjør piruetter. Powell har selv sagt ”I’m very much against naturalism, on the whole”, noe som er klart og tydelig gjennom filmen, spesielt i denne delen.

Alt i alt kan jeg ikke gjøre annet enn å anbefale filmen varmt. Selv om en eventuelt ikke er noen ballettfan, har denne filmen nok interessante sider til å fortjene oppmerksomhet. Som en drømmeaktig hyllest til kunst, lidenskap, kjærlighet og konfliktene det kan medføre.
Filmforumet.no ønsker en bred debatt om våre artikler og videoer, men har regler for dette:

Hold deg til emnet, skriv i vanlig og sivilisert form. Vis god folkeskikk - unngå banning, SKRIKING, hets og reklame. Banning er ikke tillatt. Du kan ikke skrive kommentarer om etnisk gruppe, kjønn, seksuell legning, politiske tilhørighet, yrke eller religion om det mangler relevans. Personangrep eller ærekrenkende innlegg er ikke tillatt. Filmforumet.no har ikke publiseringsplikt og kan i praksis slette enhver kommentar eller stenge for debatt.

Vi gjør oppmerksom på at kommentarsystemet lagrer IP-adressen som benyttes ved skriving av kommentarer.

Se retningslinjene i sin helhet her
Annonse