Annonse

Filminfo og video

Det gylne kompasset

Men selv om de religiøse skriker seg blå av forferdelse mot en slik film, kan jeg med hjerte på hånden si at hvis man ikke på forhånd er klar over at bøkene tar et sterkt oppgjør mot religion, så hadde man ikke merket dette i filmen. Faktisk har produksjonsselskapet New Line Cinema fått manusforfatter og regissør Weitz til å tone ned det religiøse budskapet, i frykt for at man skal miste tilskuere i det amerikanske markedet. Men man kan allikevel ane tendensene i handlingen hvis du har lest boken og er klar over at de er der.


Det Gyldne Kompass omhandler den vesle jenta Lyra Belacqua som bor i et parallellt univers av vårt, et univers der sjelene til menneskene er i form av dyr som følger etter dem rundt. Da hennes onkel, Lord Asriel, besøker skolen hun går på, får hun vite om “Støv” og om hvordan barn blir kidnappet av en ond organisasjon. Og når hennes beste venn Roger blir tatt til fange, bestemmer hun seg for å lete etter ham. Med hjelp av sigøynere, erkeamerikaneren Lee Scoresby og isbjørnen Jorek Byrnison legger hun ut på en tur som tar henne nordover. Her møter Lyra mange farer, men med hjelp av kompasset og sine gode hjelpere klarer hun å komme seg trygt gjennom de problemene hun treffer på.

Skal jeg være helt ærlig så hadde jeg ikke en gang hørt om Pullmans trilogi om den mørke materien, og det var ikke før jeg leste om filmen i avisen at jeg ble oppmerksom på den. Så jeg bestemte meg for at filmen kunne være verdt å ta en titt på, så da jeg satte meg i stolen hadde jeg lite med forventinger på hvordan filmen kom til å bli.


Og for å være helt ærlig ble jeg på det tidspunktet meget positivt overrasket over hva Weitz har fått ut av boken. Jeg bestemte meg for å kjøpe boken og lese denne før jeg anmeldte den, noe som skrudde ned inntrykket av filmen en smule. Jeg har tidligere vært klar over hvor vanskelig det er å filmatisere en slik type bok, og det er jo bare å se på Ringenes Herre for å forstå at manusforfatter må ta seg noen friheter ved adapsjonen.

Jeg velger derfor å anmelde filmen først, uten å ha boken særlig i minne. Filmen drar oss med på et eventyr gjennom England, “Norge” og Svalbard, og universet med daimoner er helt utrolig laget. Filmens historie er velskrevet, men man føler at noen ganger har Weitz tatt et par snarveier for å fortere komme frem til slutten. Man får følelsen av at han har skrevet et langt manus, filmet det, men latt noe av filmen ligge igjen på klippegulvet, slik at man får en film som ikke blir for lang for kinoseerne. Jeg håper at når filmen kommer ut på DVD at man skal kunne få oppleve enda mer av filmen, og kanskje rette opp helheten.


Chris Weitz har også fått med seg flere store navn i denne filmen, selv om noen av dem har en litt mindre rolle enn andre. Daniel Craig spiller Lord Asriel, onkelen til Lyra, men bare ti minutter får man aldri et inntrykk av denne rollekarakteren. Christopher Lee er med i et par minutter av filmen, som en av lederne ved magisteriet, og jeg syntes nesten det er rart at han tar på seg en slik liten rolle, men når jeg tenker tilbake har Lee en tendens til å gjøre det en gang i blant. Bond-piken Eva Green er også med, som heksen Serafina Pekkala, og som med Bond selv, Daniel Craig, får ikke Green mye å spille på. Ian McKellan er også med, men bare som stemmen til den enorme isbjørnen Iorek (andre kjente stemmer i filmen er Freddie Highmore som Pantalaimon, Kristin Scott Thomas som Stelmaria og Kathy Bates som Hester).

Derimot får vi et godt inntrykk av Nicole Kidman som Mrs. Coulter og delvis også Sam Elliott som Lee Scoresby. Kidman er meget god til å fremstille kjølige kvinner, og er sammen med Dakota Blue Richards de to som stjeler hele filmen. For det er litt av et ansvar Richards har fått på sine uerfarne vinger. Det Gyldne Kompass er hennes debut på skjermen, men allikevel gjør hun en så sterk prestasjon at hun klarer å bære denne tunge byrden på skuldrene. Man skal jo heller ikke glemme at to av hennes viktigste motspillere, Iorek Byrnison og Pantalaimon begge er dataanimerte, så jeg syntes jenta fortjener masse skryt for det hun gjorde.


Men skulle man basere filmen på boka ville man som sagt oppleve to forskjellige historier. Joda, essensen er det samme i begge, men Weitz har forandret på så mye av historien at da jeg leste boka, nesten ikke kjente meg igjen. Boka er kanskje ikke den letteste å adaptere sånn rett fram, men jeg mener allikevel at det kunne blitt løst på en annen måte. Det var opp til flere ganger mens jeg leste boka hvor jeg virkelig ble tatt på senga, fordi Pullman forklarer ting på en helt annen måte enn Weitz gjør med filmen.

Tross ulikhetene med boka syntes jeg allikevel Det Gyldne Kompass er en god film. Og til dere som ikke har lest boka, anbefaler jeg at dere ser filmen før dere leser boka, for på denne måte behøver dere ikke å bli særlig skuffet over at filmen ikke lever opp til Pullmans flotte bok.
Filmforumet.no ønsker en bred debatt om våre artikler og videoer, men har regler for dette:

Hold deg til emnet, skriv i vanlig og sivilisert form. Vis god folkeskikk - unngå banning, SKRIKING, hets og reklame. Banning er ikke tillatt. Du kan ikke skrive kommentarer om etnisk gruppe, kjønn, seksuell legning, politiske tilhørighet, yrke eller religion om det mangler relevans. Personangrep eller ærekrenkende innlegg er ikke tillatt. Filmforumet.no har ikke publiseringsplikt og kan i praksis slette enhver kommentar eller stenge for debatt.

Vi gjør oppmerksom på at kommentarsystemet lagrer IP-adressen som benyttes ved skriving av kommentarer.

Se retningslinjene i sin helhet her
Annonse