Annonse

Filminfo og video

Exiled

En gjeng leiemordere (tidligere barndomsvenner) kommer i trøbbel med oppdragsgiveren da et oppdrag ikke går som det skulle ha gjort. Herifra tar historien forskjellige (ukompliserte) retninger, og vi følger gjengen gjennom rolige stunder med blikkveksling så vel som febrilske stunder med skuddveksling.


Vi blir servert trøtte antiheler som egentlig bare vil hjem og slappe av. Johnny To etablerer en verden der lojalitet og samhold blant menn veier mye mer enn gull, og der dødsfall enten virker vakre eller ”befriende”; å dø er å slippe en hel del stress. Filmens ånd gir assosiasjoner til Sam Peckinpah; i en verden som stadig ser ut til å mangle moralsk standhaftighet, står protagonistene med føttene godt plantet i et tankesett som formes av interne koder og rigide moralske verdier. For å overleve må våre protagonister være tøffe, men de vil egentlig bare sove. Johnny To balanserer nokså elegant mellom de avstressa sekvensene, som avbilder de slitne antiheltene i – mer eller mindre - harmoni med seg selv og sine kamerater, og de hektiske sekvensene, som maler den (tilsynelatende uunngåelige) volden som noe urealistisk og vakkert, men sørgelig destruktiv.

Filmen har en gjennomført og stilsikker visuell form, og actionsekvensene er avbildet med fokus på fiksjonsvolden som nettopp det den er: Fiksjon. Blodspruten er ”tegneserieaktig”, pistolferdighetene overdrevne, og lyssettingen kunstig. To vakler aldri, så de fysiske reglene innenfor det satte universet blir ”troverdige” i all sin unaturlige framtoning. Assosiasjoner går her til bl.a. Kill Bill og John Woo. Man er hele tiden bevisst på at dette er lek, og ofte er den vakker.


Historien og tematikken er velkjent, og selv om To behandler sine karakterer med omhu og (delvis) medfølelse, blir det aldri en spesielt interessant film. Det er hovedsakelig de pene overflatene og de lekne og fornøyelige ”actionballettene” som smaker godt. Exiled er en god, energisk actionfilm som aldri føles spesielt original, gripende eller spennende, men som imponerer med kløkt og estetisk sans mens den så åpenbart trasker i områder som føles veldig konvensjonelle (og i mange tilfeller oppbrukt).

Sluttsekvensen gir assosiasjoner til sluttsekvensen i The Wild Bunch. Om ikke like velkomponert og opulent som Peckinpah’s, er den smakfull og nokså treffende.
Filmforumet.no ønsker en bred debatt om våre artikler og videoer, men har regler for dette:

Hold deg til emnet, skriv i vanlig og sivilisert form. Vis god folkeskikk - unngå banning, SKRIKING, hets og reklame. Banning er ikke tillatt. Du kan ikke skrive kommentarer om etnisk gruppe, kjønn, seksuell legning, politiske tilhørighet, yrke eller religion om det mangler relevans. Personangrep eller ærekrenkende innlegg er ikke tillatt. Filmforumet.no har ikke publiseringsplikt og kan i praksis slette enhver kommentar eller stenge for debatt.

Vi gjør oppmerksom på at kommentarsystemet lagrer IP-adressen som benyttes ved skriving av kommentarer.

Se retningslinjene i sin helhet her
Annonse