Annonse

Filminfo og video

Speil

Forventningsmessig var jeg ikke spesielt verken positiv eller negativ, Zerkalo blir jo stort sett regnet som klassiker og mesterverk, men det blir jo så mangt. Da jeg forlot kinosalen var det ikke lenger et spørsmål, jeg var mer fascinert av tanken ”hvor går grensen mellom film og kunst?”

Filmen er regissert av russeren Aleksandr Tarkovsky, og blir den sett på som delvis selvbiografisk, da den har klare likhetstrekk med især hans barndom. Flytting fra Moskva til landet på grunn av krigen, barndomshjemmet som ble rekonstruert for filmen, morens jobb som korrekturleser og bruken av dikt skrevet av hans far er alle konkrete eksempler. I en liten prolog ser man en ung mann bli behandlet for stamming. Når behandlingen er ferdig, sier pasinten høyt og tydelig ”jeg kan snakke nå!” Noe som er en ganske klar henvisning til hva regissøren ville med filmen. Tarkovsky sa selv ”Childhood memories which for years had given me no peace suddenly vanished, as if they had melted away, and at last I stopped dreaming about the house where I had lived so many years before."

I begynnelsen av hans karriære, på tidlig 50-tall, åpnet det russiske samfunnet seg litt mer mot vestlig kultur, og han fikk, gjennom sitt registudium på Gerasimov Institute of Cinematography i Moskva, muligheten til å se film fra regissører som Bergman, Bunuel, Bresson og Kurosawa. Alle ble senere personlige favoritter og påvirket ham tydelig i sitt arbeid.

I Zerkalo finner man ingen tydelig historie, ingen kronologisk storyline, ingenting blir forklart og ikke et ord for mye blir sagt. Det vi får se, er en blanding av barndomsminner, nyhetsfilm fra krigen, surrealistiske drømmesekvenser, nåtiden på sent 60-tall, og fortiden under krigen. Alt sees gjennom sinnet og tankene til den døende Alexei, i en ”stream of counciousness”-aktig fremstilling. Et interessant trekk, som forvirrer mange, er at hans mor og kone begge spilles av samme person (Margarita Terekhova), og at deres likhet blir poengtert av Alexei selv. Alt er med på å underbygge minne- og fantasistemningen som fimen preges av.

Vi ser deler av hans barndom, alt fantastisk fotografert og ofte lenge dvelende ved hvert bilde, som for å huske det bedre. Det aller meste i svart-hvitt, da regissøren skal ha ment at fargefilm var distraherende, og ble som et levende, begevelig kunstverk, som igjen ble for vakkert til å kunne beskrive virkeligheten. Farger kan man vel heller ikke si er et savn. Her blir kontrast, lys og skygge kunstnerisk brukt for å beskrive en stemning av håpløshet, både i Alexeis, og i hele landets tilstand.

Er man litt mer enn middels filminteressert, og med interesse for film som kunst er Zerkalo pensum. For å få mest mulig ut av den, vil jeg anbefale å lese litt om regissøren og / eller filmen på forhånd, da mye av det Tarkovsky har sagt om sitt verk er med på å skape et mer nyansert bilde av det vi ser. Lett underholdning etter en lang arbeidsdag er den kanskje ikke, men den regnes ikke som hans mest kjente film uten grunn. En klassiker, inspirert av de store og et (etter min mening) svært interessant verk.
Filmforumet.no ønsker en bred debatt om våre artikler og videoer, men har regler for dette:

Hold deg til emnet, skriv i vanlig og sivilisert form. Vis god folkeskikk - unngå banning, SKRIKING, hets og reklame. Banning er ikke tillatt. Du kan ikke skrive kommentarer om etnisk gruppe, kjønn, seksuell legning, politiske tilhørighet, yrke eller religion om det mangler relevans. Personangrep eller ærekrenkende innlegg er ikke tillatt. Filmforumet.no har ikke publiseringsplikt og kan i praksis slette enhver kommentar eller stenge for debatt.

Vi gjør oppmerksom på at kommentarsystemet lagrer IP-adressen som benyttes ved skriving av kommentarer.

Se retningslinjene i sin helhet her
Annonse