Annonse

Filminfo og video

Joy Division

Hadde Lou Reed tatt sitt eget liv i 1969, kunne du projektert Ian Curtis og Lou Reed gjennom hverandre. Men Lou døde ikke og fikk muligheten til å bli en levende kultkoloss. Ian Curtis derimot forblir en bauta av en undergrunnsfigur, en sørgelig, intelligent og levende aura. Joy Division ble dannet omgitt av grå og trist betong, midt blant Manchesters søppel i det punk var i ferd med å kaste seg ut i mengden. Punk var i ferd med å sprenge seg ut av undergrunnssjakta og sparke balla inn på autoriteten med en attitude som skulle markere seg som noe helt annet enn en hype. Punk skulle forbli, punk var her for å stadfeste seg som noe nytt. Overalt ble unge mennesker inspirert til å tenke nytt, til å la seg rive med like kraftig som når «Rock around the Clock» sveipet over kontinentet. I Manchester bestemte tre unge menn seg for å starte et band etter å ha opplevd kaoset til Sex Pistols på Manchester Lesser Free Trade Hall. De kjøpte instrumenter og søkte etter en vokalist. Ut gjennom telefonrøret fikk de Ian Curtis, og et av Manchesters mest markante og innflytelsesrike band ble født.


Dokumentaren Joy Division forteller historien om bandet og ikke bare om Ian Curtis, slik som filmen Control av Anton Corbijn gjør. Fortellinger og historier om bandet har en tendens til å belyse Curtis langt mer enn de forteller om et band. Med full rett selvsagt, blir Ian Curtis husket fordi han i sin død ble det som i dag er en klisje uten like. Først og fremst fordi en trist, selvdestruktiv, problemfyldt punkstjerne, rockestjerne og poet ikke finner veien gjennom livet, men tar sitt eget liv. Som en Sylvia Plath, som en Kurt Cobain, som selve inkarnasjonen av The Star, eller snarere anti-stjernen som blir nettopp... stjernen. Bandets gjenværende medlemmer og de som sto dem nærmest forteller historien i det korte livet til Joy Division, til et band som aldri rakk å bli noen stjerner. Med bare to album på hylla endte toget med en bråstopp dagen før de skulle erobre det amerikanske kontinentet. USA turneen ble avlyst, bandet var ikke noe mer. Men Ian lever videre i hans sceneopptreden, hans tekster og minnene om en usedvanlig ærlig og høyst begavet vokalist og frontfigur. For de som fikk oppleve den spastiske, transelignende dansen hans fra scenen vil aldri kunne glemme det brutale men samtidig skjøre som representerte Joy Division gjennom Ian Curtis. Bandet var større enn seg selv, de ga rom for noe som skulle vokse og aldri forsvinne inn i glemselen. De bærer med seg en historie, en åpen og ærlig legende, de er en sann pop historie uten tilsminket skjønnhet. Det er en historie fra det sanne anti-establimentet, fra et band som måtte gå ned fra stupebrettet idet de skulle ta avsats.


Men historien rundt Manchester legenden er samtidig mer kompleks enn bare musikken alene. Scenen som gjorde Manchester til den hotteste musikkbyen i England med band som Happy Mondays, New Order, A Certain Ratio, Joy Division i form av Tony Wilsons Factory. Uten å gå for langt inn i byens uendelige landskap, så kan det avsluttes med at smeltedigelen smeltet, formet og skapte en post-punk gener som med en galskap satte sitt stempel på musikkartet. Det er en arv å fordype seg i og når man dykker ned i dypet som ligger under den kullsvarte overflaten som starter med Joy Division vil man finne en musikalsk kiste full av glemt godhet, glemte anti-helter og langt unna noen listefeber. Men den feberen du blir besmittet av i dypet under Joy Divison lar seg aldri temme og man slutter aldri å la seg imponere av det lille, gale punkskuddet som aldri var gallesyre men ren, ren storhet. Jo mer tid det går, jo større blir musiken og tiden forvandler den fra noe grått til noe edelt.


Joy Division er først og fremst for den med lidenskap for musikalsk historie. Om du er ung og aldri har hørt om Joy Division eller om du er gammel, så er din kjærlighet til musikk veien til dette bandet, til denne tiden, til denne avkroken av musikk som kalles engelsk punk. Sex Pistols er ikke det eneste punkbandet og det er flere å omfavne enn The Clash. Grip tak i denne perlen av en musikkdokumentar med begge hendene og slipp den ikke før du har satt den i DVD hylla for å se den om og om igjen. Sett den ved siden av Control, sett den ved siden av 24 Hour Party People, sett den ved siden av resten av godfilmene dine som omhandler lidenskap. Og opplev Ian Curtis og hans glimrende tekster.

Where figures from the past stand tall/And mocking voices ring the halls. Imperialistic house of prayer. Conquistadors who took their share.
Filmforumet.no ønsker en bred debatt om våre artikler og videoer, men har regler for dette:

Hold deg til emnet, skriv i vanlig og sivilisert form. Vis god folkeskikk - unngå banning, SKRIKING, hets og reklame. Banning er ikke tillatt. Du kan ikke skrive kommentarer om etnisk gruppe, kjønn, seksuell legning, politiske tilhørighet, yrke eller religion om det mangler relevans. Personangrep eller ærekrenkende innlegg er ikke tillatt. Filmforumet.no har ikke publiseringsplikt og kan i praksis slette enhver kommentar eller stenge for debatt.

Vi gjør oppmerksom på at kommentarsystemet lagrer IP-adressen som benyttes ved skriving av kommentarer.

Se retningslinjene i sin helhet her
Annonse