Annonse
Opp gjennom filmens historie har vi sett det utallige ganger, selv om det ikke er så utbredt nå som det var før. En regissør og en skuespiller nærmest rotter seg sammen og lager flerfoldige gode filmer sammen. Det beste eksempelet på dette i nåværende tid er regissør (og delvis galmann) Tim Burton og skuespiller (og delvis genierklærte) Johnny Depp. Det begynte med Edvard Saksehånd i 1990, deretter Ed Wood i 1994, Sleepy Hollow i 1999, Charlie og Sjokoladefabrikken og Corpse Bride i 2005 og nå altså Sweeney Todd i 2007 (selv om den ikke kom på norske kinoer før i 2008). Det skal også sies at radarparet har en syvende film planlagt i 2010 med tittelen Dark Shadows.


Men nå er det altså denne groteske barberen vi skal se på, Sweeney Todd som han heter. Filmen, med den fulle tittelen Sweeney Todd: The Demon Barber of Fleet Street (Demonbarbereren fra Fleet Street), er basert på en musikal av Stephen Sondheim og Hugh Wheeler, som igjen er basert på en bokserie utgitt i 1846 - 1847 kalt Penny Dreadful. Filmatisert en rekke ganger (1926, 1928, 1936, 1970, 1982, 1998 og 2006), men det er selvfølgelig versjonen med Burton og Depp som har blitt den mest kjente.

I starten av filmen treffer vi på Benjamin Barker, han har nettopp returnert til sitt hjemland England etter å ha vært på tur i mange år. Grunnen til dette er at hans kone Lucy Barker tilsynelatende blir kidnappet og drept av Judge Turpin, og deres datter Joanna faller under Turpins "beskyttelse". Da Barker kommer tilbake har Joanna blitt tenåring og Judge Turpin mer eller mindre styrer byen.

Under pseudonymet Sweeney Todd starter Barker sin egen barbershop over restauranten til Nellie Lovett. Da den gamle konkurrenten Adolfo Pirelli finner ut hvem Todd egentlig er, bestemmer han seg for å presse Todd for litt penger, men ender opp med å bli den demoniske barbererens første offer. Sugen på hevn med Turpin på øverste trone, setter Todd i gang med en massakre av alle sine kunder. De får halsen kuttet over, kastet ned i kjelleren hvor kjøttet ender opp i Lovett's paier.


At denne filmen skulle vise seg å være fryktelig grotesk kom egentlig ikke som den største overraskelsen, med tanke på at det er Burton som står for regien. Men at filmen i tillegg skulle vise seg å være en musikal kom som en større overraskelse. Det var ikke før en måned før jeg fikk se filmen at jeg faktisk skjønte at det her skulle synges i mesteparten av filmen. Ville Johnny Depp klare dette, var det første jeg tenkte. Og hva med Alan Rickman, som jeg også visste skulle være med. Og svaret: selvfølgelig klarte de dette, vi snakker om to meget erfarne skuespillere her.

Filmen har et meget karateristisk Burton utseendet, den er mørk og dyster, gråtonene går igjen og fotograf Dariusz Wolski (som jobbet med Depp på Pirates of the Caribeean-filmene) klarer å fange inn Todds dystre humør på en perfekt måte. Kulissene er helt utrolig laget, og hele miljøet rundt er satt sammen på en slik måte at det er mye lettere å sette seg inn i hva Todd føler.

At Johnny Depp kan spille kommer ikke som en overraskelse på noen. Han har gjennom mange filmer vist seg at han kan takle de fleste type roller, her også den syngende type. Helena Bonham Carter er jo selvfølgelig også med, hun er som Depp fast inventar i Burton sine filmer (Burton og Bonham Carter er forlovet, og har et barn sammen som Bonham Carter gikk gravid med under innspillingen av denne filmen). I tillegg til Depp og Bonham Carter møter vi Alan Rickman som Judge Turpin, Timothy Spall som Turpins assistent Beadle, Jamie Campbell Bower som Anthony, Jayne Wisener som Johanna, Ed Sanders som Toby og ikke minst Sacha Baron Cohen som Adolfo Pirelli.


Å Se Baron Cohen i en slik film er litt overraskende, helt til du finner ut hvilken type han spiller. Pirelli er en erkebrite som prøver å fremstå som italiener for å virke mer utdannet og sivilisert. Dette er en forholdsvis seriøs rolle for Baron Cohen, men jeg syntes han gjør en meget god jobb, selv med liten spilletid.

For å konkludere anmeldelsen av Sweeney Todd: Demonbarbereren fra Fleet Street, så kan jeg med hånden på hjertet si at dette er en sterk og god film. Du behøver ikke å like musikaler for å se den, selv om det kanskje hjelper på litt. Dog er du nok avhengig av å være en Tim Burton-fan for virkelig å kunne lene deg tilbake og nyte filmen, slik jeg gjorde.
Filmforumet.no ønsker en bred debatt om våre artikler og videoer, men har regler for dette:

Hold deg til emnet, skriv i vanlig og sivilisert form. Vis god folkeskikk - unngå banning, SKRIKING, hets og reklame. Banning er ikke tillatt. Du kan ikke skrive kommentarer om etnisk gruppe, kjønn, seksuell legning, politiske tilhørighet, yrke eller religion om det mangler relevans. Personangrep eller ærekrenkende innlegg er ikke tillatt. Filmforumet.no har ikke publiseringsplikt og kan i praksis slette enhver kommentar eller stenge for debatt.

Vi gjør oppmerksom på at kommentarsystemet lagrer IP-adressen som benyttes ved skriving av kommentarer.

Se retningslinjene i sin helhet her
Annonse