Annonse

Filminfo og video

Americanizing Shelley

Vanligvis er man vant til å se at Bollywood lager sine versjoner av kjente Hollywood filmer. Men hvordan ville en typisk Bollywood film se ut hvis den ble produsert i Hollywood? Det må være dette spørsmålet manusforfatter og hovedrolleinnehaver Namrata Singh Gujral spurte seg selv. Svaret forsøker hun å gi via Americanizing Shelley.


Shalini Singh bor sammen med sine foreldre i India, hun nærmer seg 30, er ugift og dermed en stor skam for familien. Som barn ble hun forlovet med nabogutten Neil Brar, som like etterpå flyttet til USA. Shalini bestemmer seg derfor for å dra til USA for å hente tilbake Neil og gifte seg med ham. Problemet er at Neil har blitt en anerkjent manager i Hollywood, og hans øyne hviler kun på de suksesfulle og sexy skuespillerinnene.

Rob Shorwell på den andre siden drømmer om å bli som Neil Brar, få oppleve den amerikanske drømmen. Men livet er ikke like enkelt, og da eneste muligheten for at han får beholde jobben er ved å finne et nytt talent og gjøre henne til en stjerne. Tilfeldighetene rår og Rob møter Shalini. Begge har de et felles mål og kampen starter med å få Shalini Singh kjent.

Slike type "bli ny" filmer er ikke ukjent i markedet, og de fleste går ut på akkurat det samme. Clueless, Pretty Woman og She's All That er filmer som tidligere har brukt denne oppskriften. Namrata Singh Gujral gjør derimot noe nytt, da hun blander inn indisk filmskaping i den amerikanske bransjen. For de som har sett slike indiske filmer kjenner man seg lett igjen, syngingen, dansingen og handlingen. Heldigvis opplever vi ikke så mye synging og dansing her, det er jo tross alt fremdeles en Hollywood-film, men noen elementer er der.


Historien er også helt grei, det er bare så som så man kan dra ut fra en slik historie og man har lett for å dra den for langt. Heldigvis klarer Singh Gujral sammen med regissør Lorraine Senna å holde i tøylene, slik at det ikke blir for mye overdrevet tullball.

Skuespillerne i filmen er for det meste ukjente skuespillere, med unntak av Beau Bridges. Men Bridges har så liten spilletid (maks 10 minutter) at man nesten ikke kan tolke det som en jobb en gang. De andre skuespillerne gjør en helt grei oppgave, og både Singh Gujral og Brad Raider (Rob Shorwell) får til kjemien veldig godt.

Du føler ikke at du går glipp av noe hvis du ikke ser denne filmen, men på den annen side så merker du ikke at tiden går når du følger med på den heller. Det verste jeg vet er filmer der du sitter og ser på klokka for å lure på om den snart er ferdig. Americanizing Shelley er en film jeg vil si havner omtrentlig midt på treet, men det er nok andre filmer jeg ville valgt å se før denne.
Filmforumet.no ønsker en bred debatt om våre artikler og videoer, men har regler for dette:

Hold deg til emnet, skriv i vanlig og sivilisert form. Vis god folkeskikk - unngå banning, SKRIKING, hets og reklame. Banning er ikke tillatt. Du kan ikke skrive kommentarer om etnisk gruppe, kjønn, seksuell legning, politiske tilhørighet, yrke eller religion om det mangler relevans. Personangrep eller ærekrenkende innlegg er ikke tillatt. Filmforumet.no har ikke publiseringsplikt og kan i praksis slette enhver kommentar eller stenge for debatt.

Vi gjør oppmerksom på at kommentarsystemet lagrer IP-adressen som benyttes ved skriving av kommentarer.

Se retningslinjene i sin helhet her
Annonse