Annonse

Filminfo og video

Den siste revejakta

Den siste revejakta

Karakter

5 
Norges kjekke unge gutter og jenter vender nesa mot hippiekulturen og gjennom Slottsparken driver en dis av røyk over gresset. Varer fra Nepal, Afganistan og Marokko krydrer hverdagen til tusenvis av mennesker. Hasjen er kommet for å bli. Men hvordan kommer den inn i landet, hvem er kyniske nok til å dytte denne dopen ned over ørene på den neste generasjonen? På ei hytte ved havet et sted på Sørlandet sitter to rufsete menn og ler så de faller av stolene sine. De er steine som to brødristere. Et ansiktsuttrykk er nok til at latteren brøler ut i rommet. De har nettopp prøverøyka det siste partiet. Partiet som skal bli deres siste deal. Men det finnes ikke noen siste deal som går bra. Det finnes ingen enkel vei ut. Du er dømt til å havne i trøbbel. Men Carl og Robert er barn av det glade seksti og vet å pushe sine grenser for å få fullført den siste jobben, koste hva det koste vil.


På filmplakaten står to av Norges kanskje mest spennende skuespillere fra sin generasjon. Når gamle helter i år faller hen som støv i vinden og forsvinner opp mot stjernehimmelen, reiser nye seg opp fra sanden. Kristoffer Joner og Nicolai Cleve Broch er to av disse. Kledd i Afganpels og Natojakke ser de ut som to skissetegninger fra tiden da blomstene alltid var friske i håret og øya alltid var rødsprengte. Karakterene er noe av det vakreste ved filmen, og de ulike flowerbarna er som hentet ut av en utklippsbok. De er underlig herlige og du kan tro på disse som hippier. De elementene som derimot får deg til å rynke på nesa oversees av den lille sjarmerende filmen du ser på.

Men filmen har en mer lykkelig aura over seg enn det boka sitter med. Det er en langt mer seriøs og brutal gange de to kompisene går med i boka. Det er en norsk stonerfilm med smilet på lur vi har me då gjøre og ikke noen preken i noen retning, men en underholdningspakke som du kan se igjen og igjen. Men når du har lest boka, blir filmen litt rar. Manuset til filmen er skrevet om og viker veldig fra bokas måte å stige frem på og du kan fort få en litt bitter smak på tunga når du ser den. Det betyr langt i fra at det er noen dårlig film. De to handlingene fungerer flott hver for seg, men de to brikkene passer ikke så voldsomt godt sammen. Det er alltid en utfordring å gjøre en bok om til film, men Ulrik Imtiaz Rolfsen og besetningen hans gjør en god jobb tross alt. Hvis dette kan bli den første steinen i en rekke norske stoner filmer kan vi ha mye moro å se fram i mot. Om dette vil bli tilfelle er vel heller tvilsomt, men man kan alltids leve i håpet.


Den Siste Revejakta er Ingvar Ambjørnsens gjennombrudsroman, og det er ikke noen dårlig smell av en bok heller. De to kompisene som rettsvesenet ser på som yrkeskriminelle er folkets grossister, de er langt i fra kyniske og ser på seg selv mer som de gode samaritaner enn noe annet. For hasj er jo ikke som heroin. De bringer det alle vil ha inn i landet og de er et resultat av en stigende salgskurve. Revejakta er en tidsramme pakket inn i godt og ondt. Det er en mimringsfest inn i tider der restene av sekstiåra fløt rundt i diffuse kladder og festet seg i håret på folk. Når uskylden som lå utenpå den tykke dopfasaden sprakk, ble man kickstartet inn i syttitallets kyniske parade og ledet videre inni de forvirrede åttiåra. Når åtti slo slaga på trommene var seksti definitivt over og glidd inn i historiebøkene som en blomstertid der syre skulle utvide sinnet ditt, når det i virkeligheten bare gjorde deg mer innesluttet og forvirret.

Handlingen i Ambjørnens bok er i overgangen mellom sytti og åtti. Seksti var for lengst over og alvoret satte inn. Folk var ikke lenger de glade blomsterbarna men tunge narkomane og sosialklienter. Samfunnet hadde rullet over dem og nektet dem deres plass i solen. Isteden ble de nødt til å gjemme seg, skjule sine spor i sanden og late som om de ikke var tilstede. Kampen var tapt. Det ble ingen frigjøring, bare en hardere kriminalisering av det de trodde på.

Nøl ikke med å se Den Siste Revejakta. Det er en flott film, en liten gavepakke og verdt å ha i DVD samlinga når den foreligger i butikken. Men før du kjøper den, ta turen innom kinoen og se den før du så går til en bokhandel og kjøper Ambjørnens bok og leser den et par ganger også. Det er den definitivt verdt, for den er den sterkeste broren av de to utgavene.
Filmforumet.no ønsker en bred debatt om våre artikler og videoer, men har regler for dette:

Hold deg til emnet, skriv i vanlig og sivilisert form. Vis god folkeskikk - unngå banning, SKRIKING, hets og reklame. Banning er ikke tillatt. Du kan ikke skrive kommentarer om etnisk gruppe, kjønn, seksuell legning, politiske tilhørighet, yrke eller religion om det mangler relevans. Personangrep eller ærekrenkende innlegg er ikke tillatt. Filmforumet.no har ikke publiseringsplikt og kan i praksis slette enhver kommentar eller stenge for debatt.

Vi gjør oppmerksom på at kommentarsystemet lagrer IP-adressen som benyttes ved skriving av kommentarer.

Se retningslinjene i sin helhet her
Annonse