Annonse

Filminfo og video

El Topo

Vi møter El Topo (Muldvarpen) ridende gjennom ørkenen med sin syv år gamle sønn Brontis. Etter å ha bekjempet skurker, bytter vår skjeggete helt ut sin sønn med sin nye flamme, kvinnen Mara. Sammen skal de bekjempe fire mestere, den ene mer tullefilosofisk enn den andre. En mystisk kvinne i sort dukker opp, og snart blir Topo tilsynelatende drept i et lesbisk sjalusidrama. Deretter tar filmen en ny vending, som ærlig talt går nedenom og hjem.


Dette er i hvert fall beviset på at kultfilm ikke alltid er kult, tvert imot er denne direkte kjedelig. Til tross for noen gode scener, stilig fotografi og folk som helt klart veit hva de driver med, blir dette over the top. Over det hele henger følelsen av at her har noens store ego vært i full sving. Om scenen hvor Mara klemmer en stein som spruter noe på henne, skal regissør Jodorowsky ha sagt: ”The stone is an exact replica of my own phallus, thick, not very long, but with a voluminous head. That’s how I am. That’s how the rock is. That’s El Topo’s sex.” Man kan tolke mye i dette, men at filmen var personlig, og at han var ikke så lite stolt, er det vel greit å kunne påstå.

Rett og slett virker filmen som om han gaper over for mye. Det blir så mye symbolikk og referanser til religion, litteratur, filosofi, geometri og kunst at det til slutt blir umulig å holde oversikten over hva som foregår. Man kunne nok sittet med både leksikon og internett for å finne ut av hva alt skal bety, og noen vil nok ha glede av dette, men for de fleste blir det nok litt vel kvasifilosofisk og dypt. Mye så nok også mye bedre ut i regissørens hode, enn hvordan det fungerer på skjermen. Et godt eksempel er hvordan Jodorowsky mente at i scenen hvor El Topo og Mara bader, skulle de være ”som to hender i et vaskefat,” som igjen kanskje skulle være hendene til Pontius Pilatus. Å påstå at seeren skal kunne oppfatte og forstå dette er vel enda mer urealistisk enn handlingen. (Ikke at det er et minus i seg selv, men både kjedelig og helt fjernt blir gjerne litt vel drøyt.)

Filmen byr på et par humoristiske scener, en del vold som fikk krass kritikk da den kom, men også svært godt håndverk, mye stemning og stilige bilder. Dessverre er det ikke slik at teknisk dyktighet resulterer i en god film. Kanskje er det tidens tann som har tatt på, og den burde sees med 70-tallsbriller, men foreløpig og den blir nok stående på hylla for spesielt interesserte.
Filmforumet.no ønsker en bred debatt om våre artikler og videoer, men har regler for dette:

Hold deg til emnet, skriv i vanlig og sivilisert form. Vis god folkeskikk - unngå banning, SKRIKING, hets og reklame. Banning er ikke tillatt. Du kan ikke skrive kommentarer om etnisk gruppe, kjønn, seksuell legning, politiske tilhørighet, yrke eller religion om det mangler relevans. Personangrep eller ærekrenkende innlegg er ikke tillatt. Filmforumet.no har ikke publiseringsplikt og kan i praksis slette enhver kommentar eller stenge for debatt.

Vi gjør oppmerksom på at kommentarsystemet lagrer IP-adressen som benyttes ved skriving av kommentarer.

Se retningslinjene i sin helhet her
Annonse