Annonse
Rest Stop: Don't Look Back

Karakter

3 
Korporal Tom Hilt returnerer etter 18 måneders tjeneste bare for å finne ut hans yngre bror Jess og Jess' kjæreste Nicole har forsvunnet sporløst. Til tross for at alle andre har avskrevet paret som døde er Tom fast bestemt på å finne de to. Sammen med kameraten Jared og dama Marilyn legger han ut på en reise tvers over landet. Broren skal finnes. Men når de tre stopper en kveld på en tilsynelatende uskyldig bensinstasjon setter de beina midt i sitt verste mareritt. Jess og Nicole er så absolutt døde, psykopaten som utsatte de to for den verst tenkelig torturen er tilbake og denne gangen er det Tom, Jared og Marilyn som står på menyen. Tortur skal defineres på nytt, kroppsdeler skal separeres og blodet skal flyte. Noen ganger bør man virkelig ikke stoppe på en rasteplass.

Det sies at oppfølgere i de fleste tilfellene er langt dårligere enn originalen, i dette tilfellet var jeg faktisk ikke klar over at dette var en oppfølger før etter at jeg hadde sett filmen. Nå i ettertid er jeg egentlig litt glad for dette. For Rest Stop: Don't Look Back er en særdeles merkelig affære.

Manusforfatter John Shiban har tidligere skrevet manuset episoder til både X-Files og Supernatural, to meget gode og spennende serier, og kanskje ikke like overraskende den første Rest Stop filmen. Med manuset til denne oppfølgeren har Shiban kokt sammen en affære som klarer det kunststykket å falle imellom 2,5 stoler. Regiansvaret har han overlatt til Shawn Papazian og foran kameraet finner man en lang rekke mindre kjente skuespillere. Dette sammensuriet av en film åpner som en hyllest til de gode, gamle horrorfilmene som med en særegen miks av blod-svart humor, grufulle horrorscener og stemningsfulle skrekksekvenser i dag fremstår som klassikere. Problemet med RS2 er bare at den straks etter åpningsscenen skifter retning, fra å være en hyllest til det gamle forandrer den uttrykk og blir en slags tennåringsthriller frem til den nok en gang gjør helomvending og ender opp som en horror-spøkelsehistorie. Helhetsinntrykket blir dermed en meget forvirrende affære dessverre.

Det at Shiban og Papazian har hatt en visjon skal det imidlertid ikke klages på. For gutta koker på det beste sammen gjennomført ekle scener som selv for en garvet horrorentusiast kan fremstå som lite smakfulle. Hadde de nå bare klart å koble disse scenene sammen med resten av filmen på en god måte kunne det her ha blitt helt greit. Men når filmen ved flere anledninger skifter retning og manuset fremstår som en særdeles rotete affære er det vanskelig å bli bergtatt av denne produksjonen. Da hjelper det ikke at man nærmest brekker seg over de ekle scenene eller ser bak seg i de skumle. Og som om ikke denne blandingen av sjangere er nok, så fremstår skuespillerne som en gjeng b-filmskuespillere. Her snakker erketypiske stereotyper som virkelig ikke kan spille. Vi har den sinnsykt deilige blondina som på toppen av det hele kalles Marilyn, vi møter den steintøffe mannen som får damene til å dåne samtidig som han selvfølgelig har et militært maskingevær i bagasjerommet, og vi møter supernerden som til tross for sitt gode hjerte gjerne vil ha seg et ligg og dermed bli en ordentlig mann. Det kunne ha fungert dersom oppgaven deres hadde vært å daue som fluer i et forrykende tempo, men når denne forsamlingen av ungdommer skal prøve å spille skuespill faller det meste sammen. Dialogen i seg selv er lite interessant og flere av replikkene blir fremført på en sådan måte at tankene vandrer tilbake et skoleskuespill hvor hovedrolleinnehaveren er av den sjenerte typen som heller ville ha sittet hjemme med en svensk kvalitetsfilm enn å stå på scenen foran publikummet.

Lyd
Warner Brothers er kjente for å kunne dette med lyd og bilde, men selv ikke de kan gjøre gull av gråstein og det er fult forståelig at denne filmen ikke fremstår som deres fanebærer. Riktignok får vi et overraskende godt Dolby Digital lydspor hvor 5.1 miksen byr en meget god kanalseparasjon. Dette i kombinasjon med mange småskremmende detaljer i lydbildet gjør at dette lydsporet faktisk gjør nytten og bidrar til stemningen i filmen. Litt verre er at spesielt en scene fremstår som gjennomført feilmikset. Plutselig hørtes stemmene ut som om de var ubearbeidet i lydstudioet. En aldri så liten skamplett man skal være ganske så tilgivende for å ikke irritere seg over.

Bilde
Dette er en mørk og dyster horrorfilm hvor bildet holder stilen. De mørke scenene er mer enn dystre nok samtidig som vi får akkurat nok detaljer til at det skapes en følelse av troverdighet. Men hva som er skjedd med de lyse scenene aner jeg virkelig ikke. Jeg er for så vidt med på den at noen av scenene er overeksponerte slik at de skal gi ett visst inntrykk, men at flere scener byr på masse bildestøy falt i alle fall meg tungt for hjertet. I disse scenene skjer det også noe rart med fargene, det føles til tider mer som fargene på en b-film fra 60 talle, det blir rett og slett for oversaturert til tider. Ved andre ord kan bildekvaliteten sammenlignes med filmen; høyst varierende!

Ekstramaterialet
Som seg og hør fra dette selskapet følger det med noe ekstramaterial. Her får vi noen få intervjuer med sentrale personer både foran og kameraet som forteller oss om mytologien bak Rest Stop konseptet. Videre finner 6 trailere og fire slettede scener.

For mange av oss finnes det to typer rosiner i ekstramaterial-pølsa; kommentatorspor og alternative åpning- og\eller sluttscener. For Rest Stop finner vi ikke overraskende et kommentatorspor fra manusforfatter Shiban, og en alternativ slutt. Kommentatorsporet orket jeg dessverre ikke å høre igjennom siden det ville innebære to visninger av denne filmen, og den alternative sluttscenen beviser bare at noen ganger gjør regissøren et godt valg når han spiller inn scener på nytt, for denne hadde virkelig ikke passet inn i denne filmen.

Konklusjonen
Rest Stop: Don't Look Back er en merkelig affære. Den åpner utrolig sterk, dabber betraktelig av, byr på noen interessante scener, men totalt sett fremstår som den en anelse rotete og forvirrende. Akkurat når man begynner å få teken på den skifter den såpass fokus at man står på bar bakke. Nå skal man ikke legge for mye vekt på historien, skuespillerne og stilbytte i en horrorfilm, men når det blir så graverende som her er det vanskelig å unngå å legge vekt på det. Selv om jeg neppe vil anbefale den filmen til alle og enhver har den faktisk en del scener som kan være verdt å få med seg for horrorentusiasten. Og åpningsscenen bør nesten være pensum for enhver filmelsker.
Filmforumet.no ønsker en bred debatt om våre artikler og videoer, men har regler for dette:

Hold deg til emnet, skriv i vanlig og sivilisert form. Vis god folkeskikk - unngå banning, SKRIKING, hets og reklame. Banning er ikke tillatt. Du kan ikke skrive kommentarer om etnisk gruppe, kjønn, seksuell legning, politiske tilhørighet, yrke eller religion om det mangler relevans. Personangrep eller ærekrenkende innlegg er ikke tillatt. Filmforumet.no har ikke publiseringsplikt og kan i praksis slette enhver kommentar eller stenge for debatt.

Vi gjør oppmerksom på at kommentarsystemet lagrer IP-adressen som benyttes ved skriving av kommentarer.

Se retningslinjene i sin helhet her
Annonse