Annonse

Filminfo og video

Gymnaslærer Pedersen

I 1982 gir Dag Solstad ut boka Gymnaslærer Pedersens beretning om den politiske vekkelsen som har hjemsøkt vårt land og er et oppgjør med den kommunistiske bevegelsen i Norge på syttitallet. Boka er fortalt gjennom lektoren Knut Pedersen, nyutdanna og nyankommet i Larvik for å undervise, som brenner etter å stifte familie og for å være lærer. Men som intellektuell og, som AKP stempler ham, småborgerlig blir han betatt av kommunismen gjennom en sytten år gammel elev som viser ham at det finnes andre måter å tenke på. Dag Solstads bok om AKP, fortalt fra innsiden, er å betrakte som selve hovedverket i Solstads utgivelser og ikke uten grunn. Denne er fortalt med humor, på en enkel men likeledes intelligent måte. Du blir sugd gjennom den med enorm sympati for lektor Pedersen og hans beretning, boka flyter fremover uten pauser og du sitter på siste side med en opplevelse av at du har vært med på en ferd gjennom en perfekt velsmurt klokke som du aldri merket at tikket. Den renner like smidig avsted som olivenolje renner ned i stekepanna og er et must av lesestoff. Å skulle filmatisere denne enormt dyktige historien er nok til å forårsake ufrivillig vannlating hos hvilken som helst regissør. For frykten er jo alltid om man kan ta vare på bokas minne, når den går over til filmformat.

Det som er et lett blaff i filmen, blir til en fordypning i boka. Det er, i pocketbokformat, 288 sider i et jafs, ikke et avsnitt, ikke så mye som et kapittel. Det er en lang avhandling om AKP(m-l), et oppgjør, en underlig, herlig fortelling om noe så psykotisk som en kommunistisk bevegelse i Norge, i en av verdens rikeste land. Og selv om dette nå begynner å bli lenge siden, må vi ikke glemme at det er fullblods virkelighet og gammel moro som svømmer rundt i denne boka. Filmen er, med Kristoffer Joner og Ane Dahl Torp i hovedrollene, en ganske artig film. En film som mister dybden av Solstads beretning, men den gir likevel et bilde av et politisk fall som sendte en rekke 35 åringer ut på skolebenken i forvirring over hva de hadde bedrevet med de siste ti åra. Skildringene Solstad gir oss i noe så enkelt som streiken på Elkem-Rockwoll, der Werner Ludal står frem som streikeleder og prosessen rundt hele den flotte fadesen, er uimotståelig. Tyngden i handlingen blir degradert til noe mer uvesentlig og stakkarslig i filmen.

Men selv om dette er tilfelle så er filmen, frittstående fra boka, en god, morsom og fin film. Den har elementer som bærer den høyt nok på skalaen og er helt klart en norsk film man kan se igjen og igjen. Men opp i mot boka blir den sørgelig liten. Det skal man jo helt klart ha forståelse for, når man vet at bokas handling skal spikkes ned til noe kort nok for kinolerretet og DVD markedet. Da er det helt naturlig at noe faller bort og at man umulig kan lage noe som står like sterkt som boka. Så dette tatt i betraktning, er filmen Gymnaslærer Pedersen en ypperlig film. En film som kun berører i overflaten av hva som befinner seg der nede i dypet og en film som gir deg lyst til å lese boka. Som gir deg lyst til å finne ut mer om hva som skjedde under disse psykotiske AKP(m-l) dagene, da «væpna revolusjon» sto på dagsorden. Det er helt klart at bøker som «Mao, min Mao», skrevet av Klassekampen journalist Hans Petter Sjøli, er lett å gli til. Det er lett å begynne surfeprosessen på nettet for å suge til seg mer viten om denne perioden, og som viser hvor lett folk lar seg rive med og gir sine liv til noe de tror fullt og helt på. Hvordan de ga hele sin eksistens til disposisjon til Partiet, hvordan de, frivillig og ufrivillig, ble en del av et maskineri som aldri ville kunne klare å styrte hvordan nordmenn forholder seg til landet sitt. En revolusjon gjennom væpna handlinger, rundt våre føtter? Det er vanskelig å tenke seg noe sånt mulig, i alle fall i dag. Men så vokste de opp under helt andre tider den gangen, med den kalde krigen tett rundt seg, med kommunistiske land i hytt og pine, Sovjet, Kina, Romania, Albania, Kambodsja. Forbildene var mange, illusjonene falske.

Vi skal la oss forføre av Hans Petter Molands film, for den vil stå i tiden og være en av de norske filmene vi husker, en film av hvis betydning. Den hvisker oss svakt i øret om en svunnen tid, om en tid Solstad beskriver med en sånn klarsynthet at den er et forbilde for enhver som ønsker å skrive bøker selv. Det er liten tvil om at begge disse versjonene kan settes pris på og bør settes pris på. Filmen har alt fra pupper til tjukke L'er og boka har selve fordypningen du lett lar deg trekke ned i. Det er helt utenkelig at denne boka ikke skulle eksistere, like utenkelig som at en filmelsker ikke skulle se filmen.

>> Kjøp boka her
Filmforumet.no ønsker en bred debatt om våre artikler og videoer, men har regler for dette:

Hold deg til emnet, skriv i vanlig og sivilisert form. Vis god folkeskikk - unngå banning, SKRIKING, hets og reklame. Banning er ikke tillatt. Du kan ikke skrive kommentarer om etnisk gruppe, kjønn, seksuell legning, politiske tilhørighet, yrke eller religion om det mangler relevans. Personangrep eller ærekrenkende innlegg er ikke tillatt. Filmforumet.no har ikke publiseringsplikt og kan i praksis slette enhver kommentar eller stenge for debatt.

Vi gjør oppmerksom på at kommentarsystemet lagrer IP-adressen som benyttes ved skriving av kommentarer.

Se retningslinjene i sin helhet her
Annonse