Annonse

Filminfo og video

Dad

Karrieremannen John Tremont har i sin søken etter suksess ofret sin familie. Pengene ruller inn, men kontakt med sin egen sønn og sine foreldre er det svært lite av. Men når hans mor blir lagt inn på sjukehuset etter ett hjerteinfarkt må John ta seg av faren for ett par dager. Faren han selv har nedprioritert til fordel for suksess. Men for de to utvikler de to dagene seg til å bli noe annet, noe mer enn en venteperiode før Johns mor kommer hjem; det blir en periode hvor en familie oppdager hva en familie egentlig er.

Hvem av oss har ikke høylydt proklamert at våre foreldre er de dummeste skapningene som noen gang har fantes? Og hvor mange ganger har vi ikke hørt ”bare vent til du vokser opp og vi er gamle”. Faktum er at disse dumme menneskene har rett og selv om vi velger å legge det døve øret til så beviser det seg selv ved årenes gang. Dad er filmen som tar utgangspunkt i denne typiske situasjonen og serverer oss den rett i fleisen uten å gå i så altfor mange  av fallgruvene denne typen filmer er spesielt utsatt for; slike alvorlige temaer må – og skal – behandles med den ytterste varsomhet og respekt.

Ved å ta seg god tid på fortellersiden tar regissør Gary David Goldberg oss med inn i en dagligdags familiesituasjon som så altfor mange av oss kjenner oss igjen med, og i stedet for  å fortelle mest mulig på kortest mulig tid dveler han heller litt lenger ved de situasjonene som er følelsesladede og viktige.  På denne måten blir vi godt kjent med far og sønn, spilt av henholdsvis Jack Lemmon og Ted Danson. Kjemien de to imellom er upåklagelig og til tross for få likheter utseendemessig stilte jeg aldri spørsmål rundt troverdigheten av denne oppvisningen i godt skuespill.

Danson gjør på sin side en god rollefigur hvor han prøver å åpne seg så godt som det lar seg gjøre, men til tross for iherdige forsøk er det Lemmon som fanger vår oppmerksomhet med sin så altfor troverdige tolkning av den gamle mannen som i en årrekke har blitt holdt igjen av diverse årsaker, ofret alt for familien og opplevd at hans barn har nedprioritert han for så å få kreft og schizofreni. Selv satt jeg ved flere anledninger med en tåre i øyekroken grunnet Lemmons skuespill, troverdigheten og ikke minst minnene som denne filmen vekket til live.

Dad vil aldri stå seg som en milepæl i filmhistorien, ei heller bli sett som en viktig film i noen som helst sammenheng. Allikevel vil jeg sterkt anbefale denne til alle som har lyst til å se en troverdig og sterk film man tror på. Med sterk dialog, sterke scener og et fantastisk skuespill fra Lemmon skal det mye til for å sitte ubeveget.

Filmforumet.no ønsker en bred debatt om våre artikler og videoer, men har regler for dette:

Hold deg til emnet, skriv i vanlig og sivilisert form. Vis god folkeskikk - unngå banning, SKRIKING, hets og reklame. Banning er ikke tillatt. Du kan ikke skrive kommentarer om etnisk gruppe, kjønn, seksuell legning, politiske tilhørighet, yrke eller religion om det mangler relevans. Personangrep eller ærekrenkende innlegg er ikke tillatt. Filmforumet.no har ikke publiseringsplikt og kan i praksis slette enhver kommentar eller stenge for debatt.

Vi gjør oppmerksom på at kommentarsystemet lagrer IP-adressen som benyttes ved skriving av kommentarer.

Se retningslinjene i sin helhet her
Annonse