Annonse

Filminfo og video

Generation Kill

Rolling Stone-journalisten Evan Wright fulgte et amerikansk marinekorps gjennom de første 40 dagene av Irak-invasjonen. Dette resulterte i en bok, og nå en miniserie fordelt over sju episoder. Soldatene hadde knyttet nære bånd gjennom de lange treningene. Mange av dem hadde også deltatt sammen i krigen i Afghanistan. For en utenforstående som Wright, var det ikke enkelt å bli akseptert. Men allerede i første episode får vi se hvordan han blir omfavnet av soldatene når de finner ut at han tidligere har skrevet for diverse pornomagasiner.

Generation Kill må ikke forveksles som en moderne versjon av Band of Brothers, en annen krigsserie fra HBO. For det er ikke en direkte skildring av krigen. Den er mer et bakteppe, og serien tar ingen standpunkt i forhold til de kritiske spørsmålene som har dukket opp i kjølvannet av invasjonen. Det er overraskende få actionscener, men serien blir ikke noe uinteressant av den grunn. For et sterkt manus og gode skuespillerprestasjoner gir oss et spennende innblikk under huden på marinesoldatene.

Serien presenterer oss for en rekke ulike personer og deres særtrekk. Felles for stort sett alle er en åpenbar patriotisme og kjærlighet til Amerika. Flertallet stammer også fra de lavere samfunnsklassene i USA. Gjerne fra fattige forsteder, der det eneste svaret på noe form for karriere og utdanning var innen militæret.

Serien tegner tilsynelatende en karikatur av de høyere offiserene. De blir fremstilt både udugelige og inkompetente, som kun har fått rangen pågrunn av kontaktene deres lenger opp i systemet. Men skal vi tro eks-marinesoldater som tjenestegjorde i Midt-Østen, er Generation Kill en svært realistisk fremstilling av krigen i Irak. Både i den visuelle beskrivelsen, og skildringen av de karakteristiske personlighetene som gjerne er å finne i et marinekorps. Og Irak-krigen var visstnok preget av å være dårlig ledet, og elendig tilgang på forsyninger og utstyr. Begge deler blir et gjennomgangstema i alle de sju episodene. Allikevel blir dette stående som en av seriens svakheter. For historien er fortalt gjennom Evan Wrights øyne, og hans ståsted er blant soldatene – ikke de høyere offiserene. Disse soldatene hadde ikke nødvendigvis den bakgrunnskunnskapen og oversikten som trengtes for å forstå de avgjørelsene som ble tatt. Det er en reell mulighet at offiserene var så udugelige som fremstilt, men det er en like realistisk sjanse for at dette er et bilde tegnet av subjektiv journalist.

Skuespillerbesetningen består av hovedsakelig ukjente fjes. Allikevel er prestasjonene jevnt over sterke. Særlig stikker den meget talentfulle James Ransone seg ut fra mengden, og dette er sannsynligvis et navn vi kommer til å bli nærmere kjent med i fremtiden. Rollefiguren hans er seriens mest interessante, ikke minst pågrunn av de vanvittige løsningene han har på hvordan man best løser en krigssituasjon.  Også svenske Alexander Skarsgård, sønnen til den mer kjente Stellan Skarsgård, kan trolig se frem mot et gjennombrudd i amerikansk filmindustri i nær fremtid. Selv om engelsken til tider kan bli noe stiv og teatralsk, gjør han absolutt en solid rolletolkning i en av seriens mest fremtredende roller.

Men mest honnør skal tildeles manusforfatterne Ed Burns, David Simon og Evan Wright. For denne miniserien er direkte glimrende skrevet. Generation Kill vil nok kunne minne enkelte om filmen Jarhead, i den grad at soldatene går og venter på krig. Mye av spilletiden brukes mens soldatene kjører gjennom i Humvee’ene, en jeep-lignende bil ofte brukt til rekognoseringsoppdrag. Serien har ikke mange krigsscener å gjemme seg bak, og derfor blir manuset desto viktigere. Her er det utrolige dialogvekslinger, herlig bruk av retrospektiv teknikk og vi får virkelig dykket dypt inn i mange av soldatene.

Teknisk er filmen nydelig. Susanna White og Simon Cellan Jones deler på regirollen, og deres innsatt er bunnsolid. Det er tydelig at fokuset har vært å gjenskape krigen helt nøyaktig, og blant annet valget med å kutte ut all bakgrunnsmusikk er genialt. I åpnings- og slutt-teksten brukes det kun opptak fra radiosambandet. De eneste musikalske innslagene får vi gjennom soldatene som synger latterlige sanger for å drepe kjedsomheten som oppstår under de lange reisene fra sted til sted.

Generation Kill står stødig på egne bein, uten å la seg påvirke av andre krigsfilmer og krigsgenrens velbrukte sjangertrekk. Dette er verken en serie som er lagd for å tilfredsstille et actionpublikum, eller som skal kunne brukes som en kritikk mot Irak-krigen. Dette er en serie som omhandler soldaters liv i en krigssone, og er snarere en kritikk av USA som en ikke-fungerende velferdsstat. For ikke bare er mange av soldatene alt for unge, men mange er heller ikke psykisk skikket for oppgavene et slikt arbeid medfører.

Generation Kill vil neppe bli en like stor kommersiell suksess som Band of Brothers, da serien i største grad vektlegger karakterstudier fremfor action. Allikevel er dette ganske enkelt en glimrende serie, og den blir stående som nok et bevis på at HBO er blitt et synonym med kvalitet.

Filmforumet.no ønsker en bred debatt om våre artikler og videoer, men har regler for dette:

Hold deg til emnet, skriv i vanlig og sivilisert form. Vis god folkeskikk - unngå banning, SKRIKING, hets og reklame. Banning er ikke tillatt. Du kan ikke skrive kommentarer om etnisk gruppe, kjønn, seksuell legning, politiske tilhørighet, yrke eller religion om det mangler relevans. Personangrep eller ærekrenkende innlegg er ikke tillatt. Filmforumet.no har ikke publiseringsplikt og kan i praksis slette enhver kommentar eller stenge for debatt.

Vi gjør oppmerksom på at kommentarsystemet lagrer IP-adressen som benyttes ved skriving av kommentarer.

Se retningslinjene i sin helhet her
Annonse