Annonse

Filminfo og video

Glastonbury

Julien Temple har for lengst gjort seg bemerket med sin interesse og dokumentasjon av punkes fødsel og oppvekst i England, samt sitt vennskap med The Sex Pistols. Med dokumentaren Glastonbury gir han deg en opplevelse av festivalen som er nesten like god som å være der, dvs hvis du foretrekker sofaen fremfor å velte rundt i teltlivet i fire-fem dager. Med bilder fra festivalens tidlige dager og gamle intervjuer med bonden Michael Eavis, som startet festivalen i 1970, tar Temple deg med på en reise i tid som egentlig ikke virker som en reise. Den fremstår egentlig ikke som noe hopp inn i fortiden, men mer som en beskrivelse av en event fra samtiden, fra de dagene du til en hver tid befinner deg i. Filmen er, rent filmatisk, en dokumentar uten like. Hvis du aldri har hørt om Glastonbury, har du et klart bilde av hva festivalens snart førti år lange historie inneholder når du har sett denne filmen.

Når du setter denne disken i spilleren din og setter deg til rette i sofaen eller hva du enn velger å kaste deg ned i når du ser film, er du garantert en «nesten førstehånds opplevelse» av Glastonbury, bare at du får oppleve den med hele historiens koldtbord. Du får med deg starten med hippienes valfart til dette vakre stedet for å oppleve natur og musikk, du får med deg festivalens utvikling, opptøyene med Englands hjemløse landeveisreisende i 1990 og det fortelles om kommunens kamp mot monsteret av en festival de aldri maktet å sette en stopper for. Denne festivalen er virkelig folkets makt og når godt og vel 300 000 (!!) mennesker velter inni den lille byen din, er det klart du legger merke til hva som skjer. Folk pisser i busker og hekker, legger fra seg en eim av piss over byen, lager leven og boltrer seg på plasser som betyr mye for deg. Det er ikke alle i Glastonbury som setter pris på denne festivalen, men den er allikevel en av Europas største.

Glastonbury er på alle måter, midt i det konservative England, en spesiell festival og Michael Eavis' kamp for å holde liv i festivalen er grunnlag for denne filmens tilblivelse. Arrangøren var bekymret for at festivalen i 2002 ville bli den siste og Julien Temple investerte tid og krefter på å lage en full historie om festivalen. Bildene du ser er et bevis på dette og han har fanget selve essensen for hva en festival er, selve Glastonburys aroma. Det er så at du ikke ønsker å bruke for mye tid på å sløse bort ord på å beskrive en film som bare kan sees for å oppleves. Om du har vært der eller ikke, så er det like lett å sette seg inn i festivalen og de falske minnene som skapes i hjernen din når du ser den. For selv om du ikke har satt dine ben på denne festivalen, så dukker det opp bilder i hodet ditt som sier det motsatte. Dette er enda en definitiv festivaldokumentar du IKKE må gå glipp av. Selv om gjentagelsens følelser kommer over en når dette skrives, så er det bare et faktum. SE Glastonbury.
Filmforumet.no ønsker en bred debatt om våre artikler og videoer, men har regler for dette:

Hold deg til emnet, skriv i vanlig og sivilisert form. Vis god folkeskikk - unngå banning, SKRIKING, hets og reklame. Banning er ikke tillatt. Du kan ikke skrive kommentarer om etnisk gruppe, kjønn, seksuell legning, politiske tilhørighet, yrke eller religion om det mangler relevans. Personangrep eller ærekrenkende innlegg er ikke tillatt. Filmforumet.no har ikke publiseringsplikt og kan i praksis slette enhver kommentar eller stenge for debatt.

Vi gjør oppmerksom på at kommentarsystemet lagrer IP-adressen som benyttes ved skriving av kommentarer.

Se retningslinjene i sin helhet her
Annonse