Annonse

Filminfo og video

Martyrs

Etter at Saw gjorde furore for så å bli en utvannet serie med møkkafilmer, Jason er et glemt kapittel og Freddy har trukket seg tilbake for  å kvesse klørne har den amerikanske filmindustrien vært i beite på en film som for alltid vil huskes av sitt publikum. Frankrike på sin side har de ballene Hollywood åpenbart har amputert og med Martyrs har regissør og manusforfatter Pascal Laugier fått frie tøyler til å lage en film som både bør bli sett og unngås.

Den unge Lucie løper ned en gate i bare underbuksa, blodig og forslått. Et åpenbart offer for djevelsk tortur. Redningen kommer i form av et barnehjem for traumatiserte barn. Legene gjør alt for å hjelpe hun, men hennes eneste trøst kommer i form av veninnen Marie. Sammen prøver de så godt å de kan å barbeide frykten og minnene som sakte men sikkert destruerer Lucie.

15 år senere sitter en tilsynelatende normal familie og spiser frokost. Det ringer på døren. Et skudd. Faren ligger død. 3 skudd senere og familiens mor og to unger er døde. Lucie har endelig fått sin grusomme hevn over de som lot hun vokse opp i helvetes jæveligste form. Men marerittet er slettes ikke over, Marie og Lucie befinner seg plutselig i en ny type mareritt, et mareritt som inget menneske bør få oppleve.

Pascal tar oss med inn i en helvetes ekkel historie hvor to unge jenter (Myléne Jampanoi og Juliette Gosselin) byr på en satans fremføring av sine roller. Men dype innblikk i deres liv, grundige forklaringer på hva som skjer eller lassevis med detaljer er en fysak. Alt handler om fokus, atmosfære og terror i sin verste form. Martyrs åpner med et smell, den holder koken fra start til slutt og rundt enhver sving venter det en ny overraskelse som vil få deg til å vri deg i sofaen og setta maten i vrangstrupen. Det er rett og slett djevelsk effektivt. Man vil så gjerne slå den av eller snu hodet vekk, men det går ikke. Pascal, Jampanoi og Gosselin klarer det kunststykket å appellere til menneskets absolutt grunnlegende behov for å utforske de mørke sidene, få svar på det som ikke bør besvares og ikke minst trangen til å dra strikken så langt det går.

Jeg satt og småkneip med øya, jeg satt og vridde meg i pur forferdelse og jeg klarte ikke å skru den av. Ved andre ord bør filmen defineres som et lite mesterverk, noe også de fleste synes. Ja, den nagler sitt publikum til stolen og den byr på scener så jævlige at nattesøvnen kan få seg en knekk. Men er den virkelig en nødvendighet å se? Filmes styrke – historiefortellingen og atmosfæren – er også den desidert største fiende. Ved å dra det hele så langt på denne ytterst spesielle måten ledes publikummet mot en slutt som føles fort kort og for lite gjennomtenkt. Selv satt jeg igjen med følelsen av at om dette skulle være the grand finale, så kunne halvparten av filmen vært kuttet vekk.

Martyrs vil for alltid stå seg som en komplett forjævelig film som man neppe vil glemme på mange mange år. Den har et ekstremt velfokusert blikk på historien og den kaster aldri bort tiden. Samtidig vil den sjokkere deg i all sin morbide grusomhet samtidig som den vil fascinere. Men samtidig har den også en slutt som jeg ikke får bestemt meg for om er genial eller idiotisk. Se den eller ikke? For første gang på meget lenge har jeg ikke nøtter store nok til å gi et bastant svar på dette spørsmålet.  
Filmforumet.no ønsker en bred debatt om våre artikler og videoer, men har regler for dette:

Hold deg til emnet, skriv i vanlig og sivilisert form. Vis god folkeskikk - unngå banning, SKRIKING, hets og reklame. Banning er ikke tillatt. Du kan ikke skrive kommentarer om etnisk gruppe, kjønn, seksuell legning, politiske tilhørighet, yrke eller religion om det mangler relevans. Personangrep eller ærekrenkende innlegg er ikke tillatt. Filmforumet.no har ikke publiseringsplikt og kan i praksis slette enhver kommentar eller stenge for debatt.

Vi gjør oppmerksom på at kommentarsystemet lagrer IP-adressen som benyttes ved skriving av kommentarer.

Se retningslinjene i sin helhet her
Annonse