Annonse
Toronto, Kanada. Et snødekket landskap tyve år senere. Lips kjører sin daglige rute. Det er tidlig på dagen og kaldt ute. En mann som sto på scenen i bondage-utstyr, brukte en dildo som slide og turnerte Japan med tre band som i dag er millionærer, sliter seg gjennom hverdagslivet for å brødfø familien. Det skulle vært en musikkarrière bak ham, det skulle vært langt flere solgte plater. Hans likemenn anerkjenner bandets status, men ett eller annet sted i bransjen gikk noe veldig galt for Anvil. De ble aldri det bandet de drømte om.

Anvil er langt i fra noen vakker eventyrfortelling fra rockens historiske bibel av tilbedelse og rikdom, langt i fra noen suksesshistorie. Vil du se en historie om suksess, sett på "Some Kind of Monster" og se den dysfunksjonelle metalgiganten valse i sin egen velvære og intriger. Vil du se en solskinnshistorie sett på "Løvenes Konge" og vil du se hvordan rock genereres til det øverste platået, så er ikke filmen om Anvil den du skal se. Men denne dokumentaren er så ufattelig vakker, så tragisk men samtidig så herlig. Det er to gutter som begynte å spille sammen midt i tenåra og kjemper fortsatt, mens de entrer femtiåra, for drømmen om å lykkes. Men tiden renner ut av Anvils timeglass, de er ikke lenger et nytt og spennende band. Etter, på dette tidspunktet i filmen, tolv album og du enda ikke har lykkes, ja da blir du en Spinal Tap i bransjen. Du blir latterliggjort og blir synes synd på, du får sympati og du får anerkjennelse fra de som har nådd det berømmelige platået, men du får ikke det du vil ha: Suksess.

Men det skal da i alle fall ikke mangle på entusiasmen rundt Anvil. De blir booket på en Europaturne som starter på Sweden Rock og fortsetter nedover kontinentet, til klubber der de blir snyltet for de 100 Euroene de var lovet for spillejobben. For å kunne dra på denne turneen som kanskje vil kunne generere folk fra plateindustrien til konsertene, har de tatt ut fem uker ferie. Det er satsing. Det er frem med kanonene men det ebber ut i mer Spinal Tap.


Du får et realt blikk inn i et mislykket band av hva suksess gjelder, men du får også et blikk inn i kampen for å lykkes, du ser medaljens bakgård, de skittene bulene der de mislykkede holder til. Men du blir glad i Anvil. Det er trist å se på det pågangsmotet som aldri svikter og som igjen og igjen møter veggen. Du får klump i halsen, du får tårer i øynene og du blir glad i bandet. Du ønsker rett og slett at dette bandet skal lykkes, selv om du skjønner at det skal godt la seg gjøre.

Er du glad i musikk så er dette en av de definitive dokumentarene å se i 2009. Sørgelig nok er det ikke så lett å få tak i den, bortsett fra på Platekompaniet. Du kan også lese historien om Anvil i bokform, men jeg må medgi at tross min lidenskap for bøker, ikke har lest den. Selv om Anvil ikke er et band som spiser fra gudenes frukthager, mens snarer fra rockens containere, så er dette en av de herligste filmene om et band du finner på markedet. Det er Askepott som forblir hos stemoren, det er Snehvit som ikke våkner og det er Simba som ikke kommer tilbake. Gå rett og slett hen og bestill deg denne filmen på Platekompaniet. Det finnes ikke valg i dette tilfellet.

Anvil i bokform
Anvil på Platekompaniet
Filmforumet.no ønsker en bred debatt om våre artikler og videoer, men har regler for dette:

Hold deg til emnet, skriv i vanlig og sivilisert form. Vis god folkeskikk - unngå banning, SKRIKING, hets og reklame. Banning er ikke tillatt. Du kan ikke skrive kommentarer om etnisk gruppe, kjønn, seksuell legning, politiske tilhørighet, yrke eller religion om det mangler relevans. Personangrep eller ærekrenkende innlegg er ikke tillatt. Filmforumet.no har ikke publiseringsplikt og kan i praksis slette enhver kommentar eller stenge for debatt.

Vi gjør oppmerksom på at kommentarsystemet lagrer IP-adressen som benyttes ved skriving av kommentarer.

Se retningslinjene i sin helhet her
Annonse