Annonse

Filminfo og video

Max Manus

Etter at Tyskland kapitulerte og Det Norske Landssvikoppgjøret begynte, satte Max Manus seg ned og begynte på det som skulle ende som to bind; hans nedtegnelser av egne opplevelser fra 2.verdenskrig. I dag sitter vi trygt og godt i samfunnet, med ryggen til denne utrygge fortiden og mange er uvitende om hva som foregikk i sitt eget land under okkupasjonen. For mange er det Hitler, Jødeutryddelse, Pearl Harbor og Blücher som er stikkordene for krigen, uten at de vet stort om hva som skjedde her hjemme, uten at de vet hva norske gutter og jenter, menn og kvinner gjorde for sine landsmenns frihet. For å få et innblikk i dette er Max Manus sine to bøker, som idag er å få kjøpt i et samlet bind, den perfekte start. Det historiske aspektet ved disse bøkene er ikke til å undervurdere. Manus forteller på en måte som setter ting i perspektiv, som viser smerten ved å hjelpe finnene mot den russiske overmakten, gutter som ofret livet i finskekrigen. Samme dag som de får beskjed om at denne fronten er gitt opp og russerne ikke lenger er noen trussel, kommer kontrabeskjeden om at Tyskland har angrepet Norge. De gikk fra en front til en annen, fra skyttergraver til sabotasje og propagandavirksomhet. Det var nå en helt annen arena å kjempe på, det var ikke lenger mann mot mann, front mot front. Isteden var de omgitt av Gestapo, NS-pamper, landssvikere og tyske soldater. De hadde "fi" på alle fronter, det var en kamp som virket fåfengt og nytteløs, men allikevel ga mange sitt liv for å være en torn i den tyske schæferpoten. De reiset seg opp mot verdens sterkeste krigsmakt og sånt står det respekt av.

Når du har lest disse to bøkene til Max Manus sitter du igjen med et mektig inntrykk av hva som skjedde i Norge under okkupasjonen. Du får forståelse for hatet mot alt fra tyskertøser til landssvikere og folk som støtter tyskerne av økonomiske og egoistiske grunner. Du føler med det hatet og den kjærligheten Oslogjengen, Kompani Linge, Gutta På Skauen og hele motstandsbevegelsen hadde til tyskere og for friheten i sitt eget land. Norge var stjålet fra dem og de ville ha landet sitt tilbake. Det at vi nå kan oppleve denne historien på film er en videreføring av viktigheten; at vi aldri må glemme, at vi må lære av fortiden. For det er kun igjennom fortiden vi kan forstå fremtiden.

Å gjøre denne dobbeltboken om til film kan ikke ha vært lett, men Thomas Nordseth-Tiller gjorde en glimrende jobb. Filmen måtte naturligvis gjøre sine hopp for å bringe historien sammen til noe som ikke bare blir dokumentarisk, men til en spennende nedtegnelse og det har han lykkes med. Det du dog sitter igjen med etter å ha sett den er et ønske om at dette hadde vært en tre timer lang film av en gigant. Da hadde dybden virkelig fått spillerom, uten å gi inntrykk av at ting blir litt lettvint. Aksel Hennie og "faste partner" Nicolai Cleve Broch er begge en del av en gyllen generasjon norske skuespillere som setter farge på norske filmer. Besetningen som utgjør helheten av Max Manus i sin helhet innebærer en innsats som gjør ære på den døde krigsheltens historie. Gjengen, med Broch og Hennie i spissen, viser oss nordmenn i en tid langt tilbake i den unge folkesjelen. De viser oss en tid som kan betegnes som noen av de viktigste og mest dramatiske årene i norsk historie. I alle fall nyere historie.

Noe av det som bør nevnes av forskjeller fra bok og film, er at Max Manus ikke besøkte Siegfried Fehmer i fengselscellen for å by ham på sigaretter og et håndtrykk. Samtalen var langt mer tilfredsstillende for den virkelige Max Manus enn det Hennie fikk lov til å vise etter manuskriptets forkortelse av virkeligheten. Landingene med fallskjerm i リstmarka var også en del mer dramatisk enn det lille filmen kunne vise, men kampen for å senke båtene på havna fikk mer spillerom. Vi får også et lite glimt av hva tyskertøsenes rolle betydde, når du ser Fehmer sjarmere sin søte sekretær. Men hva føler du om dine "søstre" som innleder kjærlighetsforhold til de samme mennene som likviderer dine "brødre"? Det er forståelig at det vokste opp et hat til disse kvinnene, men samtidig skammelig at barna deres i ettertid ble psykisk og fysisk mishandlet.

Max Manus er en verdig Amandavinner på alle måter og en god introduksjon til hva krig betyr for en generasjon som har vokst opp uten annen knebling i livet enn det mor og fra prøver å stoppe avkommene fra å kaste seg ut i. Pressefrihet, retten til å ytre seg, bevege seg som man vil, samles i gatene ute å bli brutt opp av soldater, å kunne handle det mann ønsker, å kunne leve som frie mennesker; dette er en selvfølge i dag. Så det å lære litt om innsiden av et okkupert land kan bare være sunt for alle og en hver. Se og les Max Manus.

Les om Det Norske Landssvikoppgjøret Her











Filmforumet.no ønsker en bred debatt om våre artikler og videoer, men har regler for dette:

Hold deg til emnet, skriv i vanlig og sivilisert form. Vis god folkeskikk - unngå banning, SKRIKING, hets og reklame. Banning er ikke tillatt. Du kan ikke skrive kommentarer om etnisk gruppe, kjønn, seksuell legning, politiske tilhørighet, yrke eller religion om det mangler relevans. Personangrep eller ærekrenkende innlegg er ikke tillatt. Filmforumet.no har ikke publiseringsplikt og kan i praksis slette enhver kommentar eller stenge for debatt.

Vi gjør oppmerksom på at kommentarsystemet lagrer IP-adressen som benyttes ved skriving av kommentarer.

Se retningslinjene i sin helhet her
Annonse