Annonse

Filminfo og video

Stockholmssyndromet

Stockholmssyndromet

Karakter

3 

Stockholmssyndromet er blitt et velkjent begrep for de fleste og brukes veldig ofte. For de som ikke vet hva det innebærer, så tilsier dette at et offer får sympati for gjerningsmennene. Men mange vet kanskje ikke grunnen bak navnet.

Det begynner som et vanlig ran av en bank i Norrmalmstorg i Stockholm. Janne Olsson tar fire personer til gissel og forlanger at hans kamerat Clark Olofsson skal settes fri. I seks dager holder Olsson gislene fanget og etter hvert oppstår det en kobling mellom han og gislene. Etter hvert jobber de nesten sammen mot politiet. Men det hele blir for mye for Janne og til slutt overgir han seg. I ettertid nekter gislene å vitne mot ham, men kritiserte ofte måten politiet jobbet på.

I denne filmen får vi et raskt overblikk av det hele. Filmen er basert på boken til Janne Olsson, alle tv-reportasjer, og intervju med personene involert, blant annet hovedmannen selv, Clark og gislene. På denne måten vet man at det man får servert er ganske tett opp til slik det faktisk var for over 30 år siden i Stockholm.

Men jeg kan allikevel ikke for at jeg føler meg litt snytt etter å ha sett filmen, og en lengde på halvannen time blir så altfor lite. En skulle nesten tro at produsentene ikke følte historien var interessant nok til å utdype den bedre, i stedet serverer de en film som hopper fra A til Å så kjapt at man nesten ikke skjønner hva som skjer. Jeg savner mer handling i filmen, jeg savner mer forklaring på hvorfor gislene fikk sympati med raneren, hvorfor de var livredde politiet. Det kommer et lite oppgulp her og der som kan tyde på at det er slik som skjer, men ikke noe som egentlig er historien verdig. Skulle jeg fått bestemme ville jeg mye heller ha valgt å lage en miniserie ut av denne filmen, i motsetning til en heller kort film.

Skal man se bort i fra dette så er Stockholmssyndromet en helt grei film. Skuespillerne gjør det beste med det materialet de har fått utlevert, noe jeg ikke tror er den letteste jobben. Spesielt syntes jeg gislene får veldig lite å gjøre og blir som oftest gjemt bort i bakgrunnen. Det legges mye vekt på Janne Olsson, forståelig nok, og skuespiller Torkel Petersson klarer å gjøre Olsson til en ganske sympatisk type.

Det jeg likte best med denne filmen var måten de klarte å benytte seg av faktiske nyhetsreportasjer, og limte dette inn i filmen. Dette var med på å skape en større grad av realisme bak filmen, og gjorde at man kunne føle litt mer med de involverte karakterene.

Filmforumet.no ønsker en bred debatt om våre artikler og videoer, men har regler for dette:

Hold deg til emnet, skriv i vanlig og sivilisert form. Vis god folkeskikk - unngå banning, SKRIKING, hets og reklame. Banning er ikke tillatt. Du kan ikke skrive kommentarer om etnisk gruppe, kjønn, seksuell legning, politiske tilhørighet, yrke eller religion om det mangler relevans. Personangrep eller ærekrenkende innlegg er ikke tillatt. Filmforumet.no har ikke publiseringsplikt og kan i praksis slette enhver kommentar eller stenge for debatt.

Vi gjør oppmerksom på at kommentarsystemet lagrer IP-adressen som benyttes ved skriving av kommentarer.

Se retningslinjene i sin helhet her
Annonse