Annonse

Filminfo og video

Orlando

Hun debuterte med festivalhiten Thriller (1979), og gikk videre til sin første langfilm med The Gold Diggers (1983) med Julie Christie. Ni år etter tok hun for seg Virginia Woolfs mesterverk Orlando: A biography, skrevet i 1928. Woolfs roman har blitt beskrevet som et 300 sider langt kjærlighetsbrev til hennes elskerinne, Vita Sackville-West, som karakteren Orlando tydelig er basert på.  Originalutgaven av boken var illustrert med fotografier av henne, noe som naturlig nok leder til interessante fasetter av virkelighet, biografi og fiktive karakterer, fiksjon og personlige relasjoner og følelser.

Å skulle filmatisere en film med så mye intertekstualitet er ingen lett oppgave, og Potter har tatt store avgjørelser om hvordan hun best kan fremstille historien om Orlando, poeten som kun utga ett verk, levde i over 500 år, men er fortsatt bare 36 når fortellingen avsluttes, og som etter å ha gått gjennom første del av historien som mann, våkner opp en morgen som kvinne. Androgyniteten og tidløsheten kommer til sin rett hos Tilda Swinton som spiller tittelrollen, og jeg kan vanskelig forestille meg andre som ville passet bedre. Hold også utkikk etter ikonet Quentin Crisp i en liten, men viktig, rolle, som man reflekterer lett over hans liv, og bekrefter ham en gang for alle som flamboyant homseikon, forfatter og ’socialite’, med all sin eksentriske sjarm.

Potter tar noen drastiske grep, og det fungerer utmerket, filmens fragmenterte stil og fantastisk enkle overganger i tid viser hvordan filmspråket ofte kan være så mye mer direkte og klart enn det skrevne ord. Visuelt vil noen kanskje kalle den pompøs, men Orlando har en undertone av det fantastiske, og den storslåtte og rikt detaljerte stilen er vakker, og blir aldri påtrengende.

Intertekstualiteten rundt Vita og Virginia selv har blitt utelatt, men Potter har tatt tak i romanens feministiske tematikk, gjort den til sin egen. På den måten videreføres Woolfs historie og karakter til 1992, i stedet for å ende i 1928, og Potter’s Orlando ser ut til å være påvirket av utviklingen som har skjedd på de 64 årene som skiller verkene. Resultatet blir et personlig preg fra regissøren, men allikevel en troskap til forfatterens ånd. Når alt kommer til alt kan man jo også finne likheter mellom de to britiske feministene som til hver sin tid jobbet i et kreativt, men mannsdominert felt, og ikke var redde for å eksperimentere verken i form, teknikk eller innhold.
Filmforumet.no ønsker en bred debatt om våre artikler og videoer, men har regler for dette:

Hold deg til emnet, skriv i vanlig og sivilisert form. Vis god folkeskikk - unngå banning, SKRIKING, hets og reklame. Banning er ikke tillatt. Du kan ikke skrive kommentarer om etnisk gruppe, kjønn, seksuell legning, politiske tilhørighet, yrke eller religion om det mangler relevans. Personangrep eller ærekrenkende innlegg er ikke tillatt. Filmforumet.no har ikke publiseringsplikt og kan i praksis slette enhver kommentar eller stenge for debatt.

Vi gjør oppmerksom på at kommentarsystemet lagrer IP-adressen som benyttes ved skriving av kommentarer.

Se retningslinjene i sin helhet her
Annonse