Annonse

Filminfo og video

The Wolfman

Handlingen er ikke akkurat ukjent, så jeg skal gjøre dette kort: Lawrence Taltbot, en omreisende skuespiller, returnerer til hjembyen sin da han hører at broren er forsvunnet. Da han ankommer får han høre at broren er blitt funnet død, og at det ser ut som verket til et stort dyr. I sin jakt på dyret ender Lawrence selv opp med å bli bitt, og jeg tror ikke det er en eneste person som ikke vet hva som skjer videre.

Det som irriterer meg mest med moderne skrekkfilmer er de unødvendige sjokkmomentene. Jeg fikk ikke telt alle, men jeg vil gjette på at The Wolfman har mellom ti og femten av dem. Det blir ikke engang lagt skjul på når de kommer. Det er blitt vanlig at musikken bygger opp til et sjokkmoment, og så kutter musikken helt da man venter det, og sender inn momentet det sekundet man slapper av. The Wolfman hadde ikke engang det. Jeg skvatt ikke en eneste gang, men jeg vil fortsatt ikke si at det er positivt. En skrekkfilm skal ha ett sjokkmoment, helst mot slutten, for da venter man det ikke. Når man bruker det over hele filmen mister det effekten.

Det er overraskende hvor mange klisjeer én film kan bruke, og kjærlighetshistorien er ikke noe unntak. Jeg forstår at det er viktig for historien, siden de ville ha med at en varulv kan bare bli drept av en som elsker ham, men jeg tror filmen ville blitt mye bedre om de kuttet ut hele den delen. Lawrence har respekt nok til å komme hjem for å besøke den døde broren sin, men det hindrer ham ikke i å forelske seg i forloveden hans, som tilfeldigvis blir forelsket i ham etter at han lærer henne hvordan man får steiner til å sprette på vannet. Det må virkelig ha vært noen intime fem minutter.

Det er også sært hvordan det virker som at alle vet at man trenger sølvkuler for å drepe en varulv, men alle har klart å unngå å få med seg detaljen om at pistolen må bli avfyrt av noen som elsker ham. Jeg tenkte heller ikke over den detaljen, men det er fordi sølvkuler virker i filmene jeg ser. Hvilke filmer har de sett? Jeg kan ikke akkurat huske at varulvfilmer (eller historier for den saks skyld) var mainstream på 1800-tallet.

The Wolfman er definitivt ikke noen god film, men den har fortsatt flere gode sider med seg. Visuelt sett er den for eksempel fantastisk, og det ville ikke overrasket meg om den får noen priser for effektene eller cinematografien.


Til å være en remake er den ikke så ille. Den har beholdt mye av den samme stemningen, og Benicio Del Toro ser ut som Lon Chaney jr. både i menneskelig form og som Wolfman. Jeg har valgt å kalle ham Wolfman, for jeg likte at de beholdt det originale designet hans i stedet for å bruke en vanlig varulv, som ikke er noe særlig mer enn en veldig stor ulv. Det hindrer ham derimot ikke i å se ganske cheesy ut iblant, spesielt under forvandlingsscenene. Hvordan har det seg at når han blir til Wolfman knekker han alle leddene i kroppen, mens når han forvandler seg tilbake kommer det ikke en eneste lyd? Det virker iblant som de har brukt forskjellige skapere for hver transformasjon, for noen ganger ser det bra ut, og andre ganger ikke. Jeg lo da han så på månen, og øyeblikkelig knakk nakken i en unaturlig vinkel.

Det er en scene hvor de viser klart at dette er en remake, hvor Wolfman begynner med å løpe på den samme måten som Lon Chaney jr. gjorde i 1941, og går deretter over til å løpe på alle fire. I motsetning til X-Men Origins: Wolverine, hvor Sabretooth gjorde det samme, ser det her ganske naturlig ut. Jeg lurer derimot fortsatt på hvorfor han bytter mellom å løpe på to og fire ben når det åpenbart går raskere på fire. Kan det ha med at han holder en indre kamp for å beholde den menneskelige delen av seg, eller ville de bare ikke skuffe fans av den originale Wolf Man?

Den mest positive overraskelsen var å se Hugo Weaving (bedre kjent som Mr. Smith fra Matrix) spille detektiven Abberline, som kommer til byen for å etterforske drapene. De kunne derimot introdusert ham bedre. I den første scenen hans nevner Lawrence at Abberline er kjent for å ha jobbet på Jack the Ripper-saken. Dette er for å imponere med at han er blitt satt på en sak om en morder de fleste har hørt om. Det er bare ett lite problem med det: Jack the Ripper ble aldri tatt. Dette leder meg til en liten skuffelse, for jeg håpet å se Jack the Ripper bli... vel, "rippet" av Wolfman.

The Wolfman har mange gode, og mange dårlige sider. Når den er god, er den fantastisk, og når den er dårlig er den latterlig. Actionscenene er kule, effektene er veldig gode og filmen har den kalde stemningen man venter. Derimot er dialogen full av klisjeer, de kunne spart seg sjokkmomentene og det er noen åpenbare hull i handlingen iblant. For meg var The Wolfman midt på treet. Til tross for at det er en ganske dårlig film hadde den fortsatt høy nok underholdningsfaktor til å holde meg interessert, men ikke nok til at jeg vil kalle den noe særlig god.
Filmforumet.no ønsker en bred debatt om våre artikler og videoer, men har regler for dette:

Hold deg til emnet, skriv i vanlig og sivilisert form. Vis god folkeskikk - unngå banning, SKRIKING, hets og reklame. Banning er ikke tillatt. Du kan ikke skrive kommentarer om etnisk gruppe, kjønn, seksuell legning, politiske tilhørighet, yrke eller religion om det mangler relevans. Personangrep eller ærekrenkende innlegg er ikke tillatt. Filmforumet.no har ikke publiseringsplikt og kan i praksis slette enhver kommentar eller stenge for debatt.

Vi gjør oppmerksom på at kommentarsystemet lagrer IP-adressen som benyttes ved skriving av kommentarer.

Se retningslinjene i sin helhet her
Annonse