Et innblikk i New Yorks homo-, transvestitt-. og transseksuelle scene på slutten av 80 tallet er kanskje et tema noen vil riste på hodet av, men det er en energifylt og interessant dokumentar, som markerte begynnelsen på the New Queer Cinema.
90-talls bevegelsen i filmverdenen kom sammen med en bølge av aktivisme, og regissører som blant annet Derek Jarman og Gus Van Sant begynte å tematisere homofili, aktivt, aggressivt og med selvtillit. Jennie Livinstons Paris is Burning åpner opp en undergrunnsverden hvor de som ikke passer helt inn i samfunnet har laget sitt eget. Dokumentaren tok 7 år og lage, og omhandler de afro-amerikanske og latino drag-ballenes gyldne tid i NY. Ballene var show hvor de konkurrerer i show og utkledning; beste lady, beste ’butch queen’, men også kategorier som businessmann, mest hetero og militær. Showene blir deres egen gjenspeiling av virkeligheten, en egen versjon av en verden de ikke er helt medlem av, hvor de blir dømt etter hvor virkelighetstro (’realness’) de klarer å bli. Vi får også se de sosiale strukturene bak, delt i ’familier’ ledet av ’mor’ og ’far’, og i intervjuer får vi høre om framtidsplaner, drømmer om lykke og berømmelse og den mindre idylliske virkeligheten.
Det som slo meg med Paris is Burning er hvor annerledes den må være, sett nå i 20års perspektiv, enn i 1990. Det er fortsatt spektakulært, fortsatt intelligent fortalt og med respekt for subkulturen, men allikevel har tiden gjort den bittersøt. For blant historiene om dype vennskap og retten til å være annerledes, ligger en undertekst av AIDS-epidemien, knuste drømmer, prositusjon, overfladiskhet, og ikke minst hvordan all verdens virkelighetstrohet ikke leder noe sted om den aldri kommer ut av ballsalen. 20 år etter kan man spørre seg; hvor endte Octavia Saint Laurent, Venus Xtravaganza og Willi Ninja? Hvordan kan det ende, når målet for en fattig svart mann er å være ’a spoiled, rich, white girl.’?
Filmen blir en refleksjon over kjønnsroller og identitet, imitasjon og utkledning, seksualitet, etnisitet og sosiale klasser i 80-tallets USA. Den er et personlig innblikk i en tid, en bevegelse og en livsstil, i livet til en gruppe mennesker som er outsidere både på grunn av seksualitet, etnisitet og samfunnsklasse. Tiden som har gått setter sine spor, og bringer nye refleksjoner over scenen, filmen og tematikken, men den blir stående som en selvtillitserklæring fra en gruppe som ville fram i lyset.
Ingen kommentarer enda... Bli den første!!