Annonse

Filminfo og video

The Road

Cormac McCarthys Pulitzer vinner The Road er en studie i menneskets natur, en studie i vår grusomhet og overlevelsesevne. Vel, det grusomme aspektet er det jo lett å fyse av når vi fremdeles har mat i kjøleskapet, når vi enda har dyr i skogen og mulighet til å dyrke jorda. Hvis du så utsletter alt det som utgjør et sivilisert samfunn, hele den strukturen vi kjenner som «vår verden», hva sitter vi igjen med? McCarthy har lagt til rette for tankene rundt nettopp dette, i en bok som ikke gir svar på flere spørsmål enn den kan stille, i en bok som har bestemt seg for å utforske mennesket. Historien er så strippet for unødvendigheter at selv de to hovedpersonene ikke går under annet enn The Man og The Boy. Far og sønn er på en desperat reise til den amerikanske kysten, et sted de håper vil innebære en tryggere hverdag i det som ser ut til å være menneskets største prøve så langt i historien; å unngå utryddelse.

Det er ikke rent få katastrofefilmer Hollywoods maskineri pumper ut i disse dager. Datoen 2012 nærmer seg stadig nærmere, så hva er vel mer naturlig enn en altfor lang rekke av filmer som ønsker å kare til seg kroner i den siste kampen i filmens historie. I alle fall hvis det ligger noen virkelighet i Inkaindianerenes kalender med 2012 som slutten på moroa, eller Nostradamus spådommer og Johannes Åpenbaring. The Road viser kampen om å overleve i en verden der det totale anarki råder og der en darwinisme på sitt mest brutale er loven. John Hillcoat har definitivt fullført et prosjekt av høy kvalitet og kan stolt presentere en film som holder seg på matta uten å lage en film som blir uvirkelig på noen måte. Når du ser Viggo Mortensen vandre gjennom det nedbrente landskapet med en sønn ved sin side, virker han like utslitt som du kan forestille deg at man blir av å stadig lete etter vann og mat, av å gå og gå og gå, like nedtrykt av frykt og av minnene om livet før katastrofen var et faktum.

Både boka og filmen innehar det mørket elementet som er nødvendig for å formidle denne redselsfulle varianten av et liv, av et korthus som har falt sammen og hvor kortene ikke lenger ser ut til å ligge på bordet men har falt helt ned til gulvet. Der blir de liggende til universets skaper feier dem opp og kaster de utbrente kortene i søpla. Vi tror at Livet er så enestående i universets helhet, men hvis vi blir rammet av tilintetgjørelsen, ville universet i det hele tatt merke vårt fravær? Er vi ikke annet enn en parasitt på en planet på reise gjennom det kalde, enorme rommet?

Det tragiske er at denne oppførselen både filmen og boka skisserer er langt ifra genuin. Se på nyhetsbildet og se hvordan vi forholder oss til omgivelsene når total kaos rammer oss. Og da mener jeg uten at noen ytre faktorer blander seg inn i form av hjelpearbeid og lignende. Hvis Haiti ble ignorert og isolert ville de havnet i samme ekstreme tilværelse som i The Road? Eller hva hvis Norge ble rammet av ødeleggelser av samme proporsjoner, ville vi plyndret hverandre for å overleve? Vel, vi får være glad så lenge vi slipper å ta stilling til nettopp dette og kan konkludere med at The Road er verken en film eller bok å gå glipp av.
Filmforumet.no ønsker en bred debatt om våre artikler og videoer, men har regler for dette:

Hold deg til emnet, skriv i vanlig og sivilisert form. Vis god folkeskikk - unngå banning, SKRIKING, hets og reklame. Banning er ikke tillatt. Du kan ikke skrive kommentarer om etnisk gruppe, kjønn, seksuell legning, politiske tilhørighet, yrke eller religion om det mangler relevans. Personangrep eller ærekrenkende innlegg er ikke tillatt. Filmforumet.no har ikke publiseringsplikt og kan i praksis slette enhver kommentar eller stenge for debatt.

Vi gjør oppmerksom på at kommentarsystemet lagrer IP-adressen som benyttes ved skriving av kommentarer.

Se retningslinjene i sin helhet her
Annonse