Annonse

Filminfo og video

Inferno i flammer

Det er kvelden alle har ventet på i San Fransisco; deres nye stolthet "Glas Tower" skal avdukes og hele den sosiale eliten er samlet til fest nesten 150 etasjer over bakken i et moderne, arkitektonisk og teknologisk underverk som for alltid vil stå som et monument over menneskets evner, dedikasjon og behov for å markere seg. Men når en liten gnist blir starten på et teoretisk umulig inferno av flammer som ikke gjør forskjell på verken bygningsmaterial eller menneskeliv står brannsjefen Michael O'Hallorhan og arkitekten Doug Roberts foran en kamp mot både klokka og bygningen for å redde så mange som mulig før flammene gjør Glas Tower til et krematorium.

Moderne katastrofefilmer som for eksempel 2012 har en lei tendens til å følge en viss formel nesten slavisk; det skal være dødsheftige effekter mens klisjeene slår innover publikummet som flodbølger av sukkersøtt - og hjernedødt - kliss. The Towering Inferno står frem som en tidsmaskin som tar oss med tilbake til en tid kvalitet gikk fremfor kvantitet og selv om tid var penger også da, så måtte man bruke tid for å tjene penger. Med ca 2.5 timer spilletid til rådighet tar regissør John Guillermin seg god tid til å fortelle oss også det melodramatiske aspektet ved denne redselshistorien så vel som det actionfylte. Her slipper vi at enkelte personer hopper inn i bildet, lirer av seg en toskete replikk og så får et fly i hodet e.l. mens helten kan børste flammene av underbuksa si og vandre glad og fornøyd videre til neste redningsaksjon. I The Towering Inferno finnes ingen utpregede helteskikkelser og folk vil dø uavhengig av hvor mye screen-time de har fått, om det er brannmenn eller luksus-fruer.

The Towering Inferno har ei heller noen som helst betenkeligheter med å overøse oss med rollefigurer som har mer eller mindre for å si for totalhistorien om det så være seg arkitektens utkårede, elektrikeren med lik i skapet eller en sikkerhetsvakt uten navn; ved å bruke seg av legendariske stjerner som Steve McQueen, Paul Newman, William Holden, Fred Astaire, Faye Dunaway, Susan Blakely, Richard Chamberlain, Jennifer Jones, Robert Vaughn og Robert Wagner i både ledene og mer ubetydelige roller sikres også filmens gjennomgående og til dels hypnotiserende kvalitetsnivå som igjen holder spenningen oppe fra start til slutt i dette nesten 2,5 timer lange klaustrofobiske eposet.

Dessverre byr også The Towering Inferno på noen små, men alvorlige skjønnhetsfeil som trekker totalinntrykket like mye ned brannen gjør med bygningens visuelle stil. Det å bruke det samme effekt-klippet ved flere anledninger burde strengt tatt være unødvendig i en så stor og dyr film. Det samme burde en lang logiske brister som for eksempel at arkitekten også er et elektrisk geni som ikke bare har tegnet hele bygningen, men som også har skrevet spec-lista til enhver elektrisk detalj i hele skyskraperen.

The Towering Inferno er en storfilm i begrepets ekte forstand; her møter vi et enormt skuespillerensemble som byr på den ene legenden etter den andre mens filmen er en særdeles tettpakket, nøktern og drit-spennende thriller satt til selve symbolet for menneskets suksess samtidig som den også fungerer som en tidsmaskin for alle filmelskere som lurer på hvordan man kunne lage gode filmer uten budsjettet til et lite land og megakraftige datamaskiner.
Filmforumet.no ønsker en bred debatt om våre artikler og videoer, men har regler for dette:

Hold deg til emnet, skriv i vanlig og sivilisert form. Vis god folkeskikk - unngå banning, SKRIKING, hets og reklame. Banning er ikke tillatt. Du kan ikke skrive kommentarer om etnisk gruppe, kjønn, seksuell legning, politiske tilhørighet, yrke eller religion om det mangler relevans. Personangrep eller ærekrenkende innlegg er ikke tillatt. Filmforumet.no har ikke publiseringsplikt og kan i praksis slette enhver kommentar eller stenge for debatt.

Vi gjør oppmerksom på at kommentarsystemet lagrer IP-adressen som benyttes ved skriving av kommentarer.

Se retningslinjene i sin helhet her
Annonse