Annonse

Filminfo og video

Carmen Jones

Carmen Jones er filmatiseringen av Oscar Hammerstein IIs Broadway musikal med samme navn, som var en storsuksess da den ble framført i 1943. Musikalen er en adapsjon av Bizet’s kjente og kjære opera, som igjen er basert på Prosper-Merimée’s novelle Carmen. Hammerstein brukte Bizets originalmusikk, men skrev nye tekster til musikalens nye vri.

Historien er flyttet fra Spania til Amerika under 2. Verdenskrig, Carmen (Dorothy Dandridge) jobber på fallskjermfabrikk i stedet for sigarettfabrikken. Don Jose har blitt til den uskyldige soldaten Joe (Harry Belafonte), som straks skal begynne på pilotskole, og matadoren Escamillo har blitt bokseren Husky Miller. Bizets oppfinnelse, den godhjertede motsetningen til Carmen, moderlige Michaëla, er i Carmen Jones Cindy Lou, søt, snill og kjedelig i forhold til Carmen som stjeler hennes forlovede. Resten av historien kjenner vel de fleste, og filmen er tro til operaens grunnhistorie, med en mye mildere Carmen enn Merimee’s hunndjevel, som kjemper for sin frihet, og ingenting annet.
At filmen, som musikalen, kun har afro-amerikanske skuespillere, var i sin tid sett på som et framskritt. I dag understreker det bare raseadskillelsen som fortsatt eksisterte på 50tallet, hvor et hvitt publikum kunne legge Carmens stereotyper over på afro-amerikanere:  Irrasjonalitet, seksuell aggressjon, voodoo, og David Bogle’s ’tragiske mulatt’ som på grunn av sitt blandede blod ikke passer inn noe sted, og som regel lider en tragisk død, er gode eksempler.

At hovedpersonene’s sangnumre er dubbet av (ofte hvite) operasangere, noe som fungerer dårlig når de påtatt tvinger ut et ’dat’ i stedet for ’that’, og andre typiske uttrykk, med et unaturlig resultat, gjør ikke saken bedre. I tillegg blir det igjen et overtydelig spørsmål om rase, når både Dandridge og Belafonte var habile sangere. At Pearl Bailey får synge Beat Out Dat Rhythm on a Drum med sin egen stemme, kan man jo spørre seg om er fordi det er en stereotypisk ’negersang’ med suggerende tromming (tenk Voodoo-nummeret i Blonde Venus), vill dansing, og en undertone av fri og truende seksualitet.

Carmen Jones er sikkert  relevant om man vil studere representasjon av etnisitet og rase i klassisk Hollywoodfilm, som underholdning derimot blir historien for glatt, sangene for kjedelige (de nye tekstene er heller ingen mesterverk, fra ’love is a rebellious bird’ til ’love’s a baby dat grows up wild’ i Carmens ’Habanera’) og det finnes så mange bedre versjoner av Carmen, fra Cecil B. DeMille’s Carmen (1915) via The Loves of Carmen (1948) med Rita Hayworth (!), til Godards Prenom: Carmen (1983).
Filmforumet.no ønsker en bred debatt om våre artikler og videoer, men har regler for dette:

Hold deg til emnet, skriv i vanlig og sivilisert form. Vis god folkeskikk - unngå banning, SKRIKING, hets og reklame. Banning er ikke tillatt. Du kan ikke skrive kommentarer om etnisk gruppe, kjønn, seksuell legning, politiske tilhørighet, yrke eller religion om det mangler relevans. Personangrep eller ærekrenkende innlegg er ikke tillatt. Filmforumet.no har ikke publiseringsplikt og kan i praksis slette enhver kommentar eller stenge for debatt.

Vi gjør oppmerksom på at kommentarsystemet lagrer IP-adressen som benyttes ved skriving av kommentarer.

Se retningslinjene i sin helhet her
Annonse