Annonse

Filminfo og video

Street Racer

Unggutten Johnny Wayne lever livet med raske biler, deilige damer og absolutt ingen respekt for loven overhodet, men når et helt ordinært løp ender med at han invalidiserer en ung gutt er også drømmelivet over en gang for alle. Etter fem år i buret er det en helt annen hverdag som møter Johnny; de raske bilene blir byttet ut med jobben på verksted fylt til randen med bilvrak, de deilige damene så vell som gamle venner er borte for godt og alt han sitter tilbake med er en gnagende samvittighet over livets tidligere handlinger. Når han nok en gang blir tvunget tilbake til miljøet han forbannet seg på å forlate for godt er en ting sikkert; politiet kan bestille seg ett par smultringer til for bak rattet i en blodtrimmet sportsbil gjør Johnny alt i sin makt å komme seg helskinnet ut en gang for alle.

Ser man bort fra den første Fast and Furious filmen, Inital D: Drift Racer og Legend of Speed har så å si alle som en av disse bil-filmene vært lettbeinte affærer hvor handling, skuespill og andre essensielle saker har blitt grundig nedprioritert til fordel for dødslekre biler, motorlyd og panser-babes. Med Street Racer veves det en ambisjonsrik historie om svik, anger, skurker, biler og det å faktisk møte livets utfordringer åkke som hvor uoverkommelig de i utgangspunktet later til å være. Ingenting galt med å ha ambisjoner, men Street Racer beviser da også så ettertrykkelig at fint få av de involverte egentlig har visst hva de har holdt på med.

Street Racers første komplette skivebom er en historie som er fullstendig oppbrukt; hvor mange ganger har vi ikke sett en fyr gjøre noe lite gjennomtenkt som får alvorlige konsekvenser som han igjen vil gjøre bot og bedring for? Det å overhodet benytte seg av denne grunnhistoria og sette det hele til et bilmiljø krever at man har noe på hjertet og noen som kan gjøre handling ut av tanker for en større klisje har vi vel omtrent ikke sett de siste 9 årene. Da hjelper det lite at det eneste uforutsigbare i filmen er den utidig evne til å ta seg "noen" særdeles maltplasserte pustepauser som hverken føles naturlige eller nødvendige mens regissør Teo Konuralp som oftest har plassert et kamera "der" og der blir det stående for resten av scenen; dynamikk og flyt finner man lett mer av på en rull med dasspapir.

Dette vraket av en film hadde en siste mulighet til å fortjene en plass nederst i hyllene bakerst i lokalet til de store leiesjappene, men med et skuespillerensemble som ikke utlyser mer sjarm enn en elefant med diare og innlevelse enn ei lam skilpadde, samt en regissør som selv ikke ved hjelp av en Subaru Impreza WRX STI og en Nissan Skyline GTr makter å lage en eneste kul, ungdommelig og stilig bilscene er slaget tapt.

Opp igjennom årenes gang vil man se mange forskjellige filmer; noen er bra, noen er dårlige og noen er åpenbare kalkuner; Street Racer plasserer seg overraskende under kalkun-hylla med sin forutsigbare historie fullstendig uten driv, dørgande kjedelige kjørescener og skuespillere hvis største styrke er å virke irriterende uansett hva den prøver å foreta seg. Her hjelper det ikke med biler som var hotte for nesten 10 år siden, deilige damer som burde hatt forbud mot å åpne kjeften og røff musikk; sjelden har jeg latt meg irritere over så mye ved en film.
Filmforumet.no ønsker en bred debatt om våre artikler og videoer, men har regler for dette:

Hold deg til emnet, skriv i vanlig og sivilisert form. Vis god folkeskikk - unngå banning, SKRIKING, hets og reklame. Banning er ikke tillatt. Du kan ikke skrive kommentarer om etnisk gruppe, kjønn, seksuell legning, politiske tilhørighet, yrke eller religion om det mangler relevans. Personangrep eller ærekrenkende innlegg er ikke tillatt. Filmforumet.no har ikke publiseringsplikt og kan i praksis slette enhver kommentar eller stenge for debatt.

Vi gjør oppmerksom på at kommentarsystemet lagrer IP-adressen som benyttes ved skriving av kommentarer.

Se retningslinjene i sin helhet her
Annonse