Annonse

Filminfo og video

Moon

Sam Bell er utstasjonert på månen for Lunar Industries høster Helium-3 som forsyner jorda med ren og effektiv energi. Han er akkompanjert av roboten Gerty som hjelper han drive anlegget på en sikker måte. Stemmesatt av Kevin Spacey, er Gerty den ideelle venn å ha, når Sam er isolert fra resten av verden i 3 år, før han får reise hjem til familien som venter hans hjemkomst når kontrakten utløper.

Rollen som Sam Bell ble skrevet spesielt for Sam Rockwell, skuespilleren fra forbløffende filmer som The Assasination of Jesse James (Domikik, 2007 ), The Green Mile(Darabont, 1999), Frost/Nixon (Howard, 2008) og Hitchhickers Guide to the Galaxy (Jennings, 2005). Rockwell spiller rollen tilnærmet perfekt. Igjennom Sam Bell skildres problematikken rundt total isolasjon og ensomhet over lange perioder. Sammen med Rockwell er det veldig få skuespillere i filmen, og de fleste har kun noen få sekunder på skjermen via video fra jorda. Så i stor del av filmen er det Sam Rockwell og Kevin Spacey som driver historien framover.

Filmen er mer enn science fiction. Filmen kan tolkes mer som en psykologisk analyse av et menneske som omgås seg selv over lengre tid. Sam Rockwell kan tolkes forskjellig ettersom hvor langt ut i filmen man har kommet, og for og ikke avsløre noen essensielle plottdetaljer, vil jeg ikke si mye om selve historien. Med det sagt er tematikken i filmen utrolig vel utført.

Budsjettet på filmen er ikke på mer en usle 5 millioner dollar, til tross for dette er Moon en utrolig visuell film. For disse pengene har Jones skapt en fantastisk filmatisk atmosfære. Ikke bare er filmen utrolig vakker å se på, skuespillet er også så nær perfekt jeg kan tenke det går an å produsere, manuset spiller både smart og men er også autentisk, musikken som er produsert av Jones selv er en stemningssetter som ikke likner noe en debutant egentlig kan gjøre. Filmen er hovedsakelig iscenesatt i studio, hvor inventaret i basen er preget av hvit og er til en vær tid godt opplyst. Ute på månen omfavner mørket den lille stasjonen, noe som underbygger en klaustrofobisk følelse. Selve måneoverflaten og bevegelse der ute er skap via smart og godt bruk av modeller og med en usedvanlig god fotograf.


En annen detalj man raskt legger merke til er hvordan musikken spiller inn. I allerede rolige scener, men lange sekvenser, rolig kameraføring og en behagelig klipperytme, er musikken det siste leddet som iscenesetter historien på en kreativ måte. Musikken i filmen er produsert av Clint Mansell, men Duncan Jones selv har jobbet tett opp i mot musikken, og den er ingenting annet enn praktfull. Rolige toner, med en futuristisk og litt magisk grunntone, brukes den samme grunnleggende musikken i flere av filmens sekvenser, både i rolige, tankevekkende sammenhenger, og i de mer dramatiske og mystiske avsløringene, forholder musikken seg like rolig og behagelig.

Noe som innbyr oss til å bli interessert i filmen, er at Jones ikke har det travelt med å fortelle historien sin, selv i de mest spennende sekvensene, forholder kamera og klipping seg overraskende rolig. I store deler av filmen følger vi Sam Bell utfører sine dagligdagse oppgaver, noe som i hvilken som helst film kan få publikum til å reise seg fra kinosalen eller slå av filmen og ta til seg mer givende tidsfordriv. I Moon er ikke dette tilfelle, Jones klarer fortelle historien på en subtil, men nok så kreativ måte. Filmen er visuell fantastisk og underbygget av et vel skrevet manus, god kinematografi og klipping, blir man dratt inn i historien, og historien ubeskrivelig god!

Plottet i filmen er på ingen måte en klisjé, selv om det kan virke sånn første gang man ser filmen, det gis mange hint til hvordan filmen kommer til å utspille seg, og disse hintene bare understreker hvor godt utarbeidet manus er, for hintene er ofte bare villedninger av hva som kommer. Dette er en film man bare kan la være å leke smart ovenfor. Ikke se denne filmen og let etter hint, fordi plottet er så velgjort at det kan rett og slett ikke gjettes med mindre man har lest avsløringen på forhånd.

Avslutningsvis vil jeg oppsummere i korte trekk, at filmen er fantastisk. Personlig ville jeg sett Moon nominert Oscar, noe den ikke ble i år. Til tross for lavt budsjett, har Duncan Jones lagt sitt eget filmatiske grunnlag på best mulig både, han har skrevet og regissert filmen, og dette klarer han i sin første film. Moon er en film som må ses, i science fiction sjangeren, er dette en vinner fra 2009. Duncan Jones vinner min pris for 2009 mest fantastiske film.
Filmforumet.no ønsker en bred debatt om våre artikler og videoer, men har regler for dette:

Hold deg til emnet, skriv i vanlig og sivilisert form. Vis god folkeskikk - unngå banning, SKRIKING, hets og reklame. Banning er ikke tillatt. Du kan ikke skrive kommentarer om etnisk gruppe, kjønn, seksuell legning, politiske tilhørighet, yrke eller religion om det mangler relevans. Personangrep eller ærekrenkende innlegg er ikke tillatt. Filmforumet.no har ikke publiseringsplikt og kan i praksis slette enhver kommentar eller stenge for debatt.

Vi gjør oppmerksom på at kommentarsystemet lagrer IP-adressen som benyttes ved skriving av kommentarer.

Se retningslinjene i sin helhet her
Annonse