Antichrist
Antichrist
«I don’t think I have to justify. It’s a hand of God really, and I’m the best film director in the world, but I’m not sure if God is the best God in the world» (Lars von Trier, 2009).
Lars von Trier sjokkerte de fleste da Antichrist premierte på Cannes Film Festival i 2009, ikke bare ble filmen hatet majoriteten av kritikere som var til stede, men det rapporteres også om at journalister besvimte under visningen. Filmen er sjokkerende på alle nivåer og utsetter tilskueren for et enormt ubehag, Antichrist får andre filmer til å blekne! Spørsmålet er om dette egentlig er kunstfilm, eller rett og slett bare en provokasjon?

I filmen møter vi Charlotte Gainsbourg som ”henne” og Willem Dafoe som ”han”, disse har nettopp mistet barnet sitt i en tragisk fallulykke og Gainsbourg spiller den sørgende og angrende moren. Dafoe spiller hennes ektemann som også jobber innen psykiatrien og dermed tar henne til seg som pasient. Sammen drar de til en hytte i skogen hvor barnet tidligere hadde tilbring en del tid, og det er her en tematiseres hennes sorg med nye innfallsvinkler. Det er her filmen blir mørk, smertefull og mystisk.

Igjennom groteske forutsetninger drøftes filmen i lys av seg selv, fordelt på tre kapitler: angst, smerte og sorg. Vi følger tett opp i mot skildringen av ”hennes” problemer på to forskjellige plan igjennom hele filmen, først har vi det psykologiske aspektet, som fungerer på lik måte som andre filmer i samme kategori. Det som foregår i filmen gjør oss psykologisk skremt og skildringen av angst, smerte og sorg skremmer oss. For det andre har vi fysiske aspektet, dette er enkelt og greit sekvenser hvor karakterene føler fysisk smerte, denne er tidvis en så grotesk mentalitet, at mang hevder filmen burde vært bannlyst. Disse to aspektene sammensatt med filmens helhetlige estetikk, skaper en praktfull atmosfære. På mest mulig ekspressivt vis, legger ikke filmen skjul på noe, åpenlyst seksualitet og nakenhet, groteske og smertefulle visualiseringer av fysisk smerte og psykologiske virkemidler for å synliggjøre Gainsbourgs innestengte angst.

Kilder skal ha det til at dette er Lars von Triers mest ærlige og personlige film. Trier har vært åpen nok til å fortelle at filmen ble skrevet mens han slet med depresjoner over en toårs periode og det er at filmen er en slags personlig skildring av hans egen depresjon igjennom Charlotte Gainsbourgs karakter i filmen. Det kan ta diskuteres om dette egentlig er sannheten, om depresjonen var så sterk og at filmens opphav kommer fra hans depressive ideer i perioden. Lars von Trier er kjent for å gjøre stort sett hva han vil, han leker med filmspråk, filmkonvensjoner og dytter grensene i forhold til hva vi har sett gjort tidligere. Et gjennomsyret eksempel er hans film Idiotene (1998), hvor en rekke mennesker går ut i samfunnet for å leke tilbakestående og handikappede. Filmen ble hatet og slaktet, og har aldri vist noe kunstnerisk verdi, slik Trier selv hevder den skal ha. Dancer in the Dark (2000) som ved første øyekast likner mer surrealistisk mykporno enn kunstfilm. Denne filmen derimot fikk Trier god respons på, og filmen ble akseptert til tross for at filmens visuelle sider ligger i grenseland. Detter er interessant for å se hvordan Antichrist vil bli kategorisert: vil filmen bli sett på som et bidrag til kunstfilm eller vil filmen miste all sin verdi og ende opp som Idiotene? Hvis du er en av dem som ser filmen, og mener den burde vært bannlyst, har Trier oppnådd akkurat det han vil! Trier vil at folk skal prate om filmen, han vil sjokkere og overaske, slik at folk prater om filmen, og det fungerer.

Så, er dette kunst? Her blir personlige preferanser en viktig faktor for å kunne gi et konsist svar. Under Cannes 2009, rapporterer Dagbladets journalist på stedet at han besvimte under filmen, på grunn av de groteske skildringene. I sin anmeldelse publisert noen dager senere roser Dagbladet filmen, og gir den terningkast 5, de sier filmen er både frigjørende, fascinerende og at filmen er en klasse for seg selv. På samme tid publiserer VG sin rapport fra Cannes hvor journalisten hater den og gir den terningkast 1. Nå må jeg understreke at Dagbladets anmeldelse var svært innholdsrik i forhold til VGs korte lille notis. Det er tydelig ut i fra dette at det kan legges god argumentasjon i begge sider, men personlig smak vil bli en endelig avgjørende faktor. I lys av min egen oppfattelse av filmen er dette kunst fra øverste hylle, jeg er svært enig med tidligere filmteorier som understreker at kunstfilm skal differere fra virkeligheten, men fortsatt opprettholde bevissthet rundt fortellingen. Antichrist klarer å fortelle historien sin til tross for estetikk som er vanskelig å fordøye.  Antichrist er ikke en film jeg anbefaler for alle, man skal stole på de som sier at denne filmen krever mye av tilskueren, med fokus på at filmen er i horror-sjangeren, er den så mye mer. Hvis man skal se Antichrist burde man være i humør til å sette på kunstfilm, men på samme tid være forberett på at filmen inneholder noen utrolig sterke sekvenser. Dette er ikke lett underholdning, som sagt krever det mye av tilskueren hvis du skal like filmen, fordi denne hater man, eller så elsker man den.  Hvilken kategori er jeg? Jeg elsker den, og leverer snart eksamen i filmkritikk med grunnlag i Antichrist.
Klikk her for relatert filminfo og video
Filminfo og video
Denne artikkelen er printet ut fra Filmforumet.no
Filmforumet.no ønsker en bred debatt om våre artikler og videoer, men har regler for dette:

Hold deg til emnet, skriv i vanlig og sivilisert form. Vis god folkeskikk - unngå banning, SKRIKING, hets og reklame. Banning er ikke tillatt. Du kan ikke skrive kommentarer om etnisk gruppe, kjønn, seksuell legning, politiske tilhørighet, yrke eller religion om det mangler relevans. Personangrep eller ærekrenkende innlegg er ikke tillatt. Filmforumet.no har ikke publiseringsplikt og kan i praksis slette enhver kommentar eller stenge for debatt.

Vi gjør oppmerksom på at Disqus-systemet lagrer IP-adressen som benyttes ved skriving av kommentarer.

Se retningslinjene i sin helhet her
På forsiden nå