Annonse

Filminfo og video

Pandorum

Payton og Bower våkner opp ensomme med hukommelsestap ombord på det gigantisk romskip. Ute av stand til å huske noe som helst befinner de seg i bekmørke omgivelser med kun hverandre og de grusomme lydene å forholde seg til. Sakte men sikkert kommer minnene; fra en verden som sto på utslettelsens rand var deres skip det første som skulle evakuere planeten. Med 60 000 mennesker ombord skulle det være nok selskap, men for hvert minutt som går blir det stadig klarere for de to; de later til å være de eneste menneskene i live og skrikene de hører er mer redselsfulle enn hva de kunne ha forestilt seg i sine mest grusomme mareritt.

Det var nemlig en gang vi trodde at fæslige monstre fra det ytre rom og en gruppe innestengte mennesker var mer enn godt nok; rakkern heller, med Predator og Alien i førersetet kunne jo ingenting gå på trynet - før noen fant det for godt å la disse to genialitetene møtes i en og samme film. Da gikk det virkelig ad dundas. Med Pandorum har manusforfatter Travis Millroy ikke bare prøvd å hedre disse to legendariske monstrene på sin egne spesielle måte, men han har også prøvd å tilføre denne sub-sjangeren en helt ny dimensjon slik at man får en slags krysning av Alien/Predator, Event Horizon og The Descent- tre fanebærere for hver sin sub-sjanger. Løst oversatt har Millroy hatt et ønske om å skremme vannet av oss under filmens gang og attpåtil gi oss søvnproblemer takket være filmens tematikk.

Dette ønsket blir overraskende godt ivaretatt av regissør Christian Alvart som disker opp med en mørk, dyster, forjævelig og suggerende atmosfære hvor han fører en tilnærmet perfekt balanse mellom visuell og psykisk skrekk. Filmens grunnhistorie fenger fra første sekund; her er det langt mer komplisert og dyptgående enn "de er slemme, vi blåser huet av dem og håper på det beste" , og Alvart viser seg som en meget dyktig historieforteller der han bruker seg aktivt av omgivelser, lyssetting, musikkvalg og kameravinkler; scenene sitter som støpt og når filmens "the other guys" lusker i gangene er det kanskje greit å ha et lite lys på borte i en krok samtidig som pop cornet bør være klart; etter skrekk kommer fryd!

Det er imidlertid klin umulig å komme bort fra at Pandorum minner veldig mye om The Descent, Alien, og Event Horizon; for som om settingen ikke var nok så er blir det i alle fall det når Dennis Quaid (G.I. Joe, Terra)spiller sin rollefigur farlig likt Sam Neill i nettopp Event Horizon; nå er dette langt fra en negativ ting for bortsett fra at Quaid er litt lys i stemmen til denne rollen som gjør fyren en meget habil rolletolkning der han sitter i sentrum av dette marerittet og prøver å guide Ben Foster (30 days of night) i en lettere frenetisk/ustabil/surrealistisk rolle som filmens "helt".
Joda, dette funker det for de har begge den nødvendige tyngden til å gjøre plottet troverdig.

Bilde
Velkommen til et visualisert mareritt! Pandorum er en film svøpt i et altoppslukende mørke hvor viktigheten av et godt detaljeringsnivå er alfa omega og denne bd-utgaven innfrir så til de grader! Ved å blåse opp dette 1080p bildet på ca et stort lerret avslører et nesten orgasmisk sortnivå med en nesten uovertruffen dybdeskarphet hvor bruke av skygger og servering av detaljer sitter som støpt samtidig som skarpheten er fullstendig upåklagelig. Men vær obs; i og med at dette er en film som foregår hovedsakelig i et nesten stummende mørke vil bildet i lengden ikke fremstå som referansematerial nettopp fordi man ikke får vurdert kriterier som detaljer i ansiktene, fargedynamikk, skarphet i de lyse scenene osv..

Lyd
Første gangen jeg så denne filmen tok begivenheten sted på et helt ok anlegg hvor filmens nerve var helt avhengig av publikumets evne til å sette seg inn i handlingen; med dette DTS-HD Master lydsporet trenger man ikke en mer sterkere innlevelsesevne enn ei plastplante for her mikses det bortimot perfekt. Alle kanalene i ett fullverdig surroundoppsett spiller så grundig på lag med hverandre og når filmens mer klaustrofobiske scener utspilles er det slettes ikke umulig at du titter bak deg samtidig som du synker litt ekstra ned i sofaen; dialogen er gnistrende klar, LFE-sporet kan mer enn gjerne få lette møbler til å bevege seg om man guffer litt ekstra på og i actionscenene er lyden sylskarp - fremfor å måtte leve deg inn i handlingen på dette gudsforlatte romskipet holder det med å trykke på play; lydsporet tar deg rett med inn i dette metalliske marerittet for det knirker og skrikes om hverandre!

Uten at jeg skal peke de ut vil man dra plenty med paralleller til også andre filmer og dette vil nok ødelegge filmopplevelsen for mange.

For meg er imidlertid Pandorum et forbasket godt bevis på at det finnes gode sci-fi filmer der ute som makter å blande både humor og sorg, action og drama, monstre og intellekt - selv om de kanskje minner om noen andre. Denne mørke og gudsforjævelige atmosfæren som preger mesteparten av filmen er av typen "shit som detta funker!" mens man også vil prøve å løse filmens problematikk før filmen selv gjør det. En gledelig overraskelse så absolutt!
Filmforumet.no ønsker en bred debatt om våre artikler og videoer, men har regler for dette:

Hold deg til emnet, skriv i vanlig og sivilisert form. Vis god folkeskikk - unngå banning, SKRIKING, hets og reklame. Banning er ikke tillatt. Du kan ikke skrive kommentarer om etnisk gruppe, kjønn, seksuell legning, politiske tilhørighet, yrke eller religion om det mangler relevans. Personangrep eller ærekrenkende innlegg er ikke tillatt. Filmforumet.no har ikke publiseringsplikt og kan i praksis slette enhver kommentar eller stenge for debatt.

Vi gjør oppmerksom på at kommentarsystemet lagrer IP-adressen som benyttes ved skriving av kommentarer.

Se retningslinjene i sin helhet her
Annonse