Annonse

Filminfo og video

The Descent: Part 2

Under en omfattende letingaksjon etter at en venninnegjeng forsvant i et tidligere uutforsket hulesystem dukker en desorientert Sarah opp fullstendig uten et snev av minner om dramaet som utspilte seg langt under jorden. Dekket med blodige klær og mistenkeliggjort av byens sheriff må hun noe motvillig være med ned i dypet nok en gang for å avdekke sannheten – som hun ikke husker. Men når hun og teamet endelig kommer ned i hulene kommer også minnene om et mareritt, like etter kommer de redselsfulle lydene og folk begynner nok en gang å bli tatt av dage på de mest bestialske måter

The Descent skulle rent teoretisk ha blitt stående som en enkelt-feature, men grunnet dollarkåte direktører får vi nå en oppfølger hvor utfordringene har stått i kø; originalen holdt oss på pinebenken og avslørte tidvis stadig mer horrible deler av et plott som får selv et tannlegebesøk til å fremstå som en hyggelig affære.
Toeren har absolutt ingen intensjoner om å rekke originalen så mye som til legga hva spenning angår; her bygges det lett videre på enerens plott og de få overraskelsene som serveres vil ikke akkurat få haka de til å treffe gulvet i full fart.

Videre skal man ikke akkurat legge skjul på at flertallet av de nye karakterene ikke er stort dypere og interessante enn dagens Paradise Hotel deltagere og det er egentlig en aldri så liten befrielse når disse blir tatt av dage en etter en mens blodspruten står himmelhøyt og maler huleveggene røde mens mørkets budbringere hopper rundt og har en festaften nesten uten like. Den første delen av filmen fortoner seg som en hardbarka grøsser men så skjer det utenkelige; filmen tar en særdeles uventet tørn som i teorien er helt på jordet, men utrolig nok makter regissør Jon Harris å servere dette med brask, barm og noen seriøst svære cojones.

Det som var en grøsser blir plutselig en beintøff splætter-light affære verdt å applaudere for.  Spørsmålet er bare om Harris ikke burde ha stoppet med overraskelsene sånn ca to tredjedeler ut filmen for filmens største problem er slettes ikke de toskete karakterene eller mangel på spenning; etter nesten halvannen time med overraskende god underholdning stikker filmen hodet ned i ei avfallskvern og byr på en slutt så motbydelig klisjefylt at det gjorde direkte vondt i hjerterota.

Bilde
BD-formatets største styrke er den store lagringsplassen som lar oss få langt bedre bildekvalitet enn hva vi fikk med dvd og hva kan være bedre enn å få et enda klarere innblikk i denne blodfesten? Det positive er at dette bildet er gnistrende klart til tider, det byr å en god punch i fargene til tider og det flyter generelt sett godt. Alt er egentlig som det skal være på bd; gnistrende klart og pent og rent.
Problemet er bare at BD som format har kommet så langt at vi har lov til å kreve mer - og det fikk vi med bd-utgaven av originalen. For hvor originalen ga oss et lagvis sortnivå hvor hvert lag hadde sin del med detaljer er dette langt mindre nyansert på toeren og man får ofte følelsen av at enten er det svart eller så er det for opplyst; noen mellomting finnes ei.

Lyd
DTS-HD Master lyser opp i displayet og ved flere anledninger sendte anlegget lavfrekvente sjokkbølger igjennom stua - og resten av leiligheta (noe naboene sikkert satt stor pris på!). I front får vi servert en god detaljplassering og naturlige stemmer med pondus så vel som krisphet. Bak hører vi disse huleboerne hvese og skrike om hverandre. Men hvor i alle dager ble det av alt det i mellom? Enerens bd-utgave var nærmest perfekt mikset slik at lydbildet slukte seeren og lyden vandret sømløst mellom de forskjellige kanalene mens man til stadighet måtte titte vekk fra skjermen for å se om det var høytalera eller om man hadde fått uønsket besøk. I tilfellet med toeren holder lydbildet seg veldig mye i front eller bak; dynamikken høytalera imellom ble noe så der flat og da får man bare se på det som en grei trøst at lydtrøkket generelt sett er så hardt, kraftig og brutalt at man lett drar på smilebåndet om man ikke har tatt på seg den kritiske sansen den dagen.

Konklusjon
The Descent 2 er oppfølgeren som tross spillereglene og presenterer noe virkelig underbart; her kastes spenningen ut til fordel for en stadig tiltagende beinhardhet som manifesteres i en østrogendynket blodorgie en splatterfans verdig. Hadde det nå ikke vært for den skammelige flaue, klisjefylte og patetiske slutten som hadde passet bedre inn på razzieutdelingen enn i denne filmen ville vi her hatt en reinspikka klassiker!
Filmforumet.no ønsker en bred debatt om våre artikler og videoer, men har regler for dette:

Hold deg til emnet, skriv i vanlig og sivilisert form. Vis god folkeskikk - unngå banning, SKRIKING, hets og reklame. Banning er ikke tillatt. Du kan ikke skrive kommentarer om etnisk gruppe, kjønn, seksuell legning, politiske tilhørighet, yrke eller religion om det mangler relevans. Personangrep eller ærekrenkende innlegg er ikke tillatt. Filmforumet.no har ikke publiseringsplikt og kan i praksis slette enhver kommentar eller stenge for debatt.

Vi gjør oppmerksom på at kommentarsystemet lagrer IP-adressen som benyttes ved skriving av kommentarer.

Se retningslinjene i sin helhet her
Annonse