Annonse
Oppfølgeren var heller ingen uting mens de to uoffisielle som kom kunne man forbigå i stillhet; vi hadde jo allerede to klassiske voldsforherligende filmer som fungerte ypperlig for gutta boys med drikkevarer som så absolutt ikke anbefales av helseministre og statens vegvesen. 18 år skulle det gå før vi fikk en offisiell treer og med tanke på at 2010 ga oss både Wall Street 2 og Predators (to glitrende oppfølgere med ca 20 års rugetid) var jo håpet der.

Årene har gått siden det amerikanske forsvaret pensjonerte "Prosjekt Hvitt Tårn" og la sine Universal Soldier's på is - bokstavelig talt. Etterhvert som verda har blitt utsatt for stadig alvorligere trusler fra terrorister har også militæret gått kraftigere til verks med stor suksess. Men når en russisk hærfører kidnapper de to barna til den russiske presidenten og truer med å sprenge reaktorene i Tsjernobyl står verda ovenfor en trussel uten like. Ikke bare vil en slik eksplosjon resultere i 100 ganger så sterk stråling som A-bombene over Japan, men kidnapperne har også en russisk UniSol av siste generasjon under sin kommando. Ute av stand til å kverke dette produktet ser det russiske og det amerikanske ingen annen løsningen enn å atter en gang engasjere den legendariske UniSol'en Luc Devaux, men for en mann som har brukt de siste årene på å få tilbake sin menneskelighet er veien tilbake lang mens vår verdens eksistens nærmer seg med stormskritt mens det der dypt inne i mørket til atomkraftverket befinner seg en fiende Luc trodde var død og begravet.

Jeg skal ærlig innrømme det; den originale Universal Soldier er en av mine favorittfilmer når det kommer til old school action og det inntrykket kommer aldri til å forandre seg. Så når det ble annonsert et tredje kapittel i sagaen om disse umenneskelige soldatene håpet jeg at de tok til vettet og gikk tilbake til originalformelen mens de fikk med seg både JCVD og det svenske muskelberget Dolph Lundgren. Ikke bare fordi de fungerte så ypperlig sammen i originalen eller at de to var selve Universal Soldier, men også fordi JCVD har i de senere år tatt mange steg i riktig retning hva skuespill angår og Dolph Lundgren har blitt en fantastisk kultfigur med sin opptreden i svenske Gran Prix og The Expendables.

Så hva gjør man når man har fått lov til å skrive manuset til og regissere en oppfølger til et av tidenes råeste action-konsepter? Om du spørr manusforfatter Victor Ostrovsky og regissør John Hyams er svaret; "jo, la oss drite fullstendig i fansen hahahaha".

Historien om de russiske terroristene, kidnappingen og en ny generasjon Universal Soldiers fungerer helt ypperlig; den er rimelig hjernedau og krever absolutt ingenting av publikummet mens sidehistorien om Luc Deveraux begynner overraskende bra og later til å tilføre filmen litt dybde før man innser at dette er noe som får minimalt med fokus og det tar selvfølgelig ikke lange stunden før dette konseptet pælmes rett i kjøttkverna og glemmes en gang for alle.

Her handler det om action og vold - i sin enkleste form! Filmen åpner høylydt og fortsetter i et skammelig bedagelig tempo hvor det skytes i et tempo som ville ha fått enhver amerikansk våpenentusiast til å finne frem ostepopp så vel som tørkepapir mens den russiske UniSol'en "spilles" av Andre "The Pitbull" Arlovski; en mann som trasker rundt og knuser sine motstandere med en personlihetg en kaktus verdig. Fokuset ligger utelukkende på JCVD og Dolph Lundgren selv om de får overraskende lite tid sammen. JCVD på sin side fremstår mer som en avdanka heroinslave som også har røyka litt for mange sure sokker og div andre kjemiske fysaker.

Det finnes imidlertid et lite lyspunkt i alt dette mørket og det er ikke overraskende Dolph Lundgren. Med sin opptreden i MGP Sverige beviste han at han hadde store mengder selvironi og med The Expendables glitret han! I Regeneration kombinerer han glatt disse to prestasjonene og byr på en forrykende prestasjon mens han får gleden av å banke livsskiten ut av Van Damme - i alle fall frem til regissøren finner det for godt å avslutte det hele med en særdeles skammelig billig løsning!

Bilde
Til å være en liten b-film med avdanka stjerner er det desto mer gledelig at hele filmen er filmet med digitale kameraer og det synes på bildekvaliteten; for her slipper man støy og grums mens fargene er aldri så sterke uavhengig av filmens to uttrykk - kaldt/kjølig eller florerende varmt. I de kjøligere scenene er dynamikken upåklagelig mens den tydelige blåtonen skaper et deprimerende og alvorlig uttrykk som kler disse hjernetomme actionscenene godt. I de mer følelsesladde scenene handler alt om de fargene Rød og Brun som her blandes nærmest perfekt og skaper en - nettopp - god og kledelig varme i filmen. Det er imidlertid to ting som trekker ned og det første er ikke overraskende sortnivået. Som vi har sett på filmer filmet med den samme teknikken så blir det veldig "sort eller ikke sort"; man får ikke denne dybden og detaljeringsevnen man nærmest forventer av en BD-utgave i dag. Det andre er at bildet er kjemisk renset for støy og det kan faktisk bli litt for klart til tider. Spesielt scenene som er filmet med et håndholdt kamera fikk det til å se litt ut som en amatørfilm skutt av en privatperson; det typiske filmpreget forsvant fullstendig!

Lyden
Desto mer gledelig er det å konstantere at lydbildet er pokker så nærme perfeksjon! Her kan du bare spørre deg selv om hva du ønsker? En klar dialog, god plasseringsevne, aktivt utnyttelse av alle lydkanaler og et fantastisk bassfundament? Om svaret er JA så er dette en utgave verdt å sjekke ut for her får du alt. Alt fra den anemiske stemmen til JCVD til de tøffe generalene og ikke minst Dolph's ekstremt dype stemme gjengis klokkeklart og bassfundamentet? I love it! Min kjære microbølgeovn begynte å danse hula hula på kjøkkenbenken og bilder datt ned fra veggene; dette er rein og skjær bassnytelse på høyt nivå!

Konklusjon
Universal Soldier Regeneration har bare et stort problem og det er at den faktisk er en oppfølger til en av tidenes kuleste gutta boys filmer. Historien er døll as hell mens skuespillerne jevnt over ville ha fått profesjonelle anmeldere til å forlate salen. Men til gjengjeld redder den seg godt inn ved hjelp av nok action til at de få og rolige scenene ikke blir altfor sjenerende. Og selv om JCVD her beviser at han er mer enn moden for gamlehjemmet får vi allikevel nyte Dolph Lundgren som endelig har kommet ut av skapet som en habil actionskuespiller fullstendig klar over hva han medvirker i og som deretter presterer over evne. Slettes ikke blant de beste "legg igjen hjernen hjemme"-actionfilmene, men langt fra de aller verste også. Vell verdt en titt takket være Sveriges store sønn!
Filmforumet.no ønsker en bred debatt om våre artikler og videoer, men har regler for dette:

Hold deg til emnet, skriv i vanlig og sivilisert form. Vis god folkeskikk - unngå banning, SKRIKING, hets og reklame. Banning er ikke tillatt. Du kan ikke skrive kommentarer om etnisk gruppe, kjønn, seksuell legning, politiske tilhørighet, yrke eller religion om det mangler relevans. Personangrep eller ærekrenkende innlegg er ikke tillatt. Filmforumet.no har ikke publiseringsplikt og kan i praksis slette enhver kommentar eller stenge for debatt.

Vi gjør oppmerksom på at kommentarsystemet lagrer IP-adressen som benyttes ved skriving av kommentarer.

Se retningslinjene i sin helhet her
Annonse