Annonse

Filminfo og video

Somewhere

Johnny Marco lever et hardt liv som Hollywoodstjerne med piker vin og sang hele dagen lang. Alle vil ha en bit av han og han selv ser etter hvert ut til å føle at han svinner hen. Han bor på Chateu Marmont Hotel og leiligheten hans er til enhver tid full av halvnakne damer, fulle kompiser og ukjente. Det er jo fest der må vite! Så plutselig flytter hans datter inn til han på hotellet. Moren hennes er syk og har reist bort på noe de fleste skjønner er et rehabiliteringshjem. Cleo er 11 år og veldig voksen for alderen. Noen ganger ser det ut til at hun tar mer vare på faren enn han tar vare på henne. Hennes nærvær og hans brukne arm gjør at han begynner å tenke litt annerledes på ting.


Comeback kid  og supertalentet
Stephen Dorff gjør i denne filmen et comeback med et brak. For oss som er vokst opp med han i The outsiders, The power of one og Rescue me, så er det befriende å se at han går tilbake til sine røtter. De siste rollene han har spilt har stort sett vært som skurker, noe som er lett for han å få til blant annet på grunn av hans røffe men glatte utseende. I denne filmen fremstår han naturlig, vaklende og usikker samtidig som han har verden for sine føtter. Han er høyst troverdig som far til en 11 år gammel datter på tross av at han ser ut til å være omtrent 20 år selv.

Hans datter Cleo spilles av Elle Fanning, søsteren til Dakota Fanning som de fleste som ikke bor under en stein, har fått med seg er en fantastisk skuespiller. Disse to søstrene er levende bevis på at talent til en ting nok også ligger i genene. At en så ung jente kan levere en såpass dyp rolle så overbevisende er ganske godt gjort. Det er utrolig å se samspillet mellom Fanning og Dorff i denne filmen. De viser en flott, nær og sårbar relasjon som er i utvikling. Dorff viser en far som forandrer seg og blir mer ansvarlig etter å ha revurdert sine verdier og sitt liv i møtet med sin datter. Han ser i henne drømmer og håp for fremtiden som han hadde selv, og innser at han har fått mye flott men ikke det han egentlig var ute etter.


Lavmælt og følelsesladet
Sofia Coppola slo for alvor igjennom som regissør med Lost in translation og har igjen laget en lavmælt film om mennesker i endring. Billedbruken er klar og tydelig, du skjønner hva hun faktisk vil vise med det hun gjør. Hun har brukt mye av sin egen oppvekst med sin verdenskjente far Francis Ford Coppola som materiale for Somewhere, noe som nok er årsaken til at hun har klart å få frem relasjonene så godt og naturlig. Et eksempel her er en scene hvor Cleo og Johnny kommer hjem og han finner et nakent kvinnfolk inne på soverommet sitt. Her ser du kontrastene mellom det livet han levde og det livet han lever med Cleo, hvilke valg han nå tar, som han aldri ville gjort før.

Dette er ikke en film hvor det er action i hvert bilde, men det er allikevel utrolig mye som skjer på det følelsesmessige planet i filmen. Du har dynamiske karakterer som endrer seg, relasjoner som utvikler og endrer seg. Men det hele er jordnært og lavmælt samtidig som det er kraftfullt. Vi får si som Rema1000; det enkle er ofte det beste.

Karakter: 5 av 6
Filmforumet.no ønsker en bred debatt om våre artikler og videoer, men har regler for dette:

Hold deg til emnet, skriv i vanlig og sivilisert form. Vis god folkeskikk - unngå banning, SKRIKING, hets og reklame. Banning er ikke tillatt. Du kan ikke skrive kommentarer om etnisk gruppe, kjønn, seksuell legning, politiske tilhørighet, yrke eller religion om det mangler relevans. Personangrep eller ærekrenkende innlegg er ikke tillatt. Filmforumet.no har ikke publiseringsplikt og kan i praksis slette enhver kommentar eller stenge for debatt.

Vi gjør oppmerksom på at kommentarsystemet lagrer IP-adressen som benyttes ved skriving av kommentarer.

Se retningslinjene i sin helhet her
Annonse