Annonse

Filminfo og video

Somewhere

Sofia Coppola vant Oscar for Lost in translasjon, noe som i og for seg var greit nok om man liker denne type filmer. Jeg gjorde ikke det, for meg var den filmen et langt gjesp, så jeg var ganske spent på hva Somwhere ville tilby meg.

Johnny Marco, spilt av Stephen Dorff, er en fremgangsrik og tidvis skandaløs skuespiller. Han lever i sus og dus, mye fyll og fest, masse damer og raske biler. I Johnnys store lille verden er det kun en ting som gjelder, nemlig Johnny selv. Men, livet byr som regel på forandringer, og for Johnny kommer forandringen i form av hans 11 år gamle datter Cleo. Da moren hennes drar på rehab, flytter Cleo inn til han for en periode.  Med gipset arm og en datter å passe på, så kommer da den typiske klisjeen med at festløven begynner omformulere måten han tenker på. Ikke overraskende opplever vi at Cleo kanskje er litt for voksen for alderen og passer på pappaen sin mer enn hva pappaen passer på datteren.

Misforstå meg rett her, for dette er en bra film, om du liker slike typer filmer, og ofte gjør jeg det, men det er noe ved denne som gjør at den ikke når inn til meg. Det har ikke noe med skuespillerne å gjøre, for de gjør en god jobb. Stephen Dorff er jo ikke noe ukjent navn i Hollywood, og at mannen har talent, det er det vel liten tvil om. Mannen er dyktig som skurk, men han er også dyktig som pappa med litt mer følsomme sider. Og han ser akkurat passe sliten ut til å gjøre rollen troverdig.

Som datteren Cleo treffer vi Elle Fanning, søster av den ikke ukjente Dakota Fanning. Hel klart et lovende talent som vi med sikkerhet får se mer av i hovedroller. Når sant skal sies synes jeg hun gjør en bedre jobb enn storesøsteren sin. Jeg finner henne mer troverdig. I 2001 spilte de forresten begge Lucy i I am Sam.

Mest imponert ble jeg dog av Chris Pontius fra Jackass. Uvant å se spradebassen spille normal.

Sofia Coppola ser ut til å ha funnet sin genre innen film, og av de tre store filmene hun har produsert må jeg innrømme at Marie Antoinette er den jeg likte best. Jeg vet ikke helt hva som gjorde at jeg ikke helt falt for denne filmen, for den er uten tvil god. Den er bra skrevet og bra regissert. Handlingen er stillferdig, men på det følelsesmessige planet er det mye som skjer. Samspillet mellom Dorff og Fanning er godt, og det er nesten fascinerende å se hvor sårbare de til tider er ovenfor hverandre. Det er så absolutt disse som holder filmen oppe, og jeg sliter litt med se for meg andre enn akkurat disse to i rollen som Johnny og Cleo. Men, for meg blir filmen bare reprise av noe jeg har sett så mange ganger før, det er i grunnen lite nytt under solen her.
Filmforumet.no ønsker en bred debatt om våre artikler og videoer, men har regler for dette:

Hold deg til emnet, skriv i vanlig og sivilisert form. Vis god folkeskikk - unngå banning, SKRIKING, hets og reklame. Banning er ikke tillatt. Du kan ikke skrive kommentarer om etnisk gruppe, kjønn, seksuell legning, politiske tilhørighet, yrke eller religion om det mangler relevans. Personangrep eller ærekrenkende innlegg er ikke tillatt. Filmforumet.no har ikke publiseringsplikt og kan i praksis slette enhver kommentar eller stenge for debatt.

Vi gjør oppmerksom på at kommentarsystemet lagrer IP-adressen som benyttes ved skriving av kommentarer.

Se retningslinjene i sin helhet her
Annonse