Annonse

Filminfo og video

10 - Drømmekvinnen

Den rike middelaldrende komponisten George (Dudley Moore) kommer i krisealderen og rangere damer han ser og treffer på en skala fra 1 til 10. De som havner på en 10’er uoppnåelige. Vel, helt til han treffer på Jenny (Bo Derek) som han ser for første gang da hun er på vei til sitt eget bryllup. At hun gifter seg hindrer ikke at han tar opp jakten på henne og risikerer både karriere og forholdet til Samantha (Julie Andrews) for å komme nærmere innpå Jenny.

George presser virkelig grenser for å bli kjent med Jenny. Han oppsøker bl.annet hennes far, som er tannlege, og han følger etter Jenny og mannen på deres bryllupsreise. Heldigvis for George redder han Jennys mann fra å drukne, og i takknemmelighet omgås Jenny med han. Hun har et noe liberalt forhold til ekteskapsløfter og trofasthet. Og vel, det hele ender med den kjente Bolero-scenen, den som førte til at alle jyplinger skulle imponere damene med å elske til Bolero, som faktisk varer i over 13 minutter, så vel, hvor mange som klarte det hadde vært interessant å vite ;-)

Jeg vet faktisk ikke helt hva jeg tenkte med, eller om jeg i det hele tatt tenkte, da jeg valgte å se og anmelde denne filmen. Jeg likte den aldri da den ble vist i Norge, og jeg fikk alt da en avmakt for Dudley Moore og jeg har vel ikke frem til dags dato sett han i en rolle som jeg liker. Han har det med å spille usympatisk og ekkel. Og her er han det helt klart! En klisjé av et desperat mannfolk som havner i krisealderen og gjør alt for å få seg et nummer med ei lekker dame. Jeg håper i alle fall at det er klisjé og at menn virkelig ikke er sånn. Det at han i grunnen ikke er noen god skuespiller gjør ikke saken bedre. Og Julie Andrews topper det hele med sin teatralske måte å spille på, og jeg klarer ikke helt å se henne for meg i annet enn The sound of music. Det er noe ved henne og som gjør at hun aldri har havnet blant mine favoritter.

Oki, så var det filmen da. Den klarer absolutt ikke å engasjere på noen som helst måte og alt jeg har lyst til er å skru av tv’n og vaske leiligheten. Og vel, den har jeg nettopp vasket, så det sier kanskje sitt? Jeg liker også Ravels Bolero, men, dessverre mister jeg lysten til å høre på den etter å ha sett denne filmen. Filmen skal være en komedie, men jeg trekker ikke på smilebåndet en eneste gang, og blir bare lettere irritert over tafatt skuespill og dårlige replikker. Jeg finner ikke noe annet positivt med denne filmen enn at den gir meg arbeidslyst, så nå skal jeg sortere klærne mine!

Og sånn helt på tampen: Hvorfor i alle dager kalles filmen for Drømmekvinnen “10”, når Georg til sin psykolog gir Jenny karakteren 11?
Filmforumet.no ønsker en bred debatt om våre artikler og videoer, men har regler for dette:

Hold deg til emnet, skriv i vanlig og sivilisert form. Vis god folkeskikk - unngå banning, SKRIKING, hets og reklame. Banning er ikke tillatt. Du kan ikke skrive kommentarer om etnisk gruppe, kjønn, seksuell legning, politiske tilhørighet, yrke eller religion om det mangler relevans. Personangrep eller ærekrenkende innlegg er ikke tillatt. Filmforumet.no har ikke publiseringsplikt og kan i praksis slette enhver kommentar eller stenge for debatt.

Vi gjør oppmerksom på at kommentarsystemet lagrer IP-adressen som benyttes ved skriving av kommentarer.

Se retningslinjene i sin helhet her
Annonse