Annonse

Filminfo og video

En Vampyrs Bekjennelser

Anne Rice debut og første bok i den populære bokserien om skapningene som livnærer seg på mennseker, ble gitt ut i 1976. Boka er på mange måter en kultklassiker og serien om vampyrene er lest i filler av noen bøker, de er kort sagt elsket av mange. Men samtidig er de erotiske historier i den grad at de nærmer seg husmorslitteratur, for å bruke et pent ord. «En vampyrs bekjennelser», som boka og filmen heter på norsk, er intet unntak i denne genren. Men nå skal det også sies at dette kanskje ufine stempelet som her er lagt på boka, gjør den ikke til noen dårlig opplevelse, langt derifra. Den er en klippe blant vampyrbøker, etterfulgt av en enda bedre «Vampyren Lestat» og «De fordømtes Dronning». Rice har en fortellerevne som er like dramatisk som den er detaljorientert. Hun gir oss vakre skapninger som livnærer seg på en måte som er like frastøtende på oss som kannibalisme. Anne Rice gjør dette så fintfølende, men samtidig brutalt at det er en hel kult av unge mennesker der ute som mener de er være vampyrer.

 

God kills indiscriminately and so shall we.

 

I filmen er Louis tragiske bakgrunn drastisk endret for å komme seg glattere igjennom begynnelsen. Når han i boka sørger over tapet av sin bror, er det tapet av en hustru som dør i barnefødsel. Dette er på mange måter også en måte å komme nærmere en forståelse av en dyp sorg, det å miste noe så dyrebart som både ens kone og nyfødte barn. Men slankingen av manuset og de nødvendige endringene har ikke vært ødeleggende for filmens fremtreden. Den går fremover med kreol-romantikk og strategisk innkorting. Neil Jordans filmatisering er en nydelig ny-klassiker som spiller på det erotiske og grufulle aspektet ved en vampyrs natur.

 

Selve forholdet mellom Lestat og Louis er sydd sammen som en drakt full av merkverdige sting. Han lokker Louis til seg med billige triks, med løfter om evig ungdom og ekskludering av døden, han lokker ham til seg med en silkemyk stemme og overdådig klesdrakt med smak for det aristokratiske. Lestat gir egentlig aldri Louis noe valg, som hans så høflig tilbyr, det er bare enda et triks: I am going to give you the choise I... never had.  For når Louis ligger der på bakken, nesten helt tappet for blod, mens døden ligger bare noen hjerteslag unna, hvordan kan man da si nei til invitasjonen, hvordan kan noe levende vesen si nei til overlevelse? Det er et naturlig instinkt. Louis sier ja, og blir... en vampyr.

 

Do you still want death, or have you tasted it enough?

 

Den store forskjellen på Louis og Lestat er Louis` manglende evne til å slippe taket i sin respekt for døden, noe som på samme måte er hans erstatter for sitt forrige tap; hans kone og barn fra filmen, hans bror i boka. Han dyrker sin lidelse til et melodramatisk høydepunkt som bærer ut i en elv som aldri slutter å renne, som aldri finner veien ut til havet. Louis biter seg fast i smerten til den blir til en naturlig del av ham og driver ham videre når han heller burde la det nye livet forme vampyrens eksistens.

 

Det som gjør dette til en historie som setter inntrykk fra starten er den settingen at vampyren blir intervjuet, at han er et objekt som forteller sin historie til en radioreporter. Dette binder sammen en nyere tid med den gamle tiden like glatt som et silkebånd holder en gammel papirrull sammenrullet. River Phionex skulle egentlig hatt rollen som intervjueren, rollen som er besatt av Christian Slater, men hans kokain/morfin død utenfor The Viper Room, satte en sørgelig stopper for hans rolle i filmen.

 

Noe av det mest morsomme med filmen er kanskje hvordan Lestat og Louis adopterer Claudia, like elskverdig som et moderne homofilt par. Dette gjør dem til mer metroseksuelle skapninger, med tanke på at de langt derifra er homofile av natur selv om de helt klart har et hat/kjærlighet forhold. Men grunnen for denne bisarre adopsjonen er av en helt annen hensikt enn den en homofil adopsjon ville hatt. Og som om ikke det er nok, gjør de også dette på samme måte som hetrofile par får barn på; noen velger å få barn for å forsøke å redde et forhold som er på vei til å havarere. Om dette fungerer eller ikke, er kanskje Lois og Lestat et perfekt bilde på.

 

Men å ende dette eventyret med den band-totalitære Axl Roses' stemme er like vulgært som en dårlig filmatisering ville vært, det riktige valget burde vært Stones anført av vokalen til Mick Jagger. Når så status skal gjøres opp for denne filmen så er dette en film som ga et nytt bilde på Tom Cruise, ga et gjennombrudd for Kirsten Dunst og enda en Brad Pitt film. Med en en gang så  mystiske Antonio Banderas og Neil Jordans gjenganger Stephen Rea. Filmen er like flott som boka, selv om den kan gi ulike inntrykk iforhold til hvor mye man har trykket boka til sitt hjerte på forhånd. De forskjeller som er mellom bok og film er på ingen måte gale, bare nødvendige. Noe må falle ut av handlingen på grunn av tiden man har til rådighet. Så vi kan trygt si at her kan du få en flott opplevelse uten å måtte gi deg i kast med boka. Hvis du derimot ikke har lest «En vampyrs bekjennelser» og rir på bølgen av nye vampyrromaner er det bare å ta tak i Anne Rice sin herlige krønike om vampyrene.

Filmforumet.no ønsker en bred debatt om våre artikler og videoer, men har regler for dette:

Hold deg til emnet, skriv i vanlig og sivilisert form. Vis god folkeskikk - unngå banning, SKRIKING, hets og reklame. Banning er ikke tillatt. Du kan ikke skrive kommentarer om etnisk gruppe, kjønn, seksuell legning, politiske tilhørighet, yrke eller religion om det mangler relevans. Personangrep eller ærekrenkende innlegg er ikke tillatt. Filmforumet.no har ikke publiseringsplikt og kan i praksis slette enhver kommentar eller stenge for debatt.

Vi gjør oppmerksom på at kommentarsystemet lagrer IP-adressen som benyttes ved skriving av kommentarer.

Se retningslinjene i sin helhet her
Annonse