Annonse

Filminfo og video

Pushwagner

En dokumentar om medieartisten og kunstneren Hariton Pushwagner burde være nok til å trekke stinn brakke, men Fredrikstad kino 2. september var sørgelig tom for mennesker. Inkludert undertegnede besto salen av tre nysgjerrige med løst billett i baklomma. Jeg kunne ikke forstå at det var et så sørgelig oppmøte for å se denne filmen, som gir meg en følelse av at den vil bli tatt av plakaten lenge før tida. Men det er kanskje slik det er, folk synes det er interessant så lenge de kan klikke seg inn på nettet, i et levende bilde av Pushwagners samfunnskritikk. Å faktisk gjøre en innsats, dra ut og oppleve dokumentaren er ikke for folk flest når det kommer til denne filmen. Det er i alle fall slik det kan virke, med de tre som satt i kinosalen den fredags kvelden.

Filmen om Pushwagner drar et dypt og inderlig sukk ut av kroppen, fyller deg med ubesvarte spørsmål. Den sender deg opp trappene og ut i kveldslufta uten å ha gitt deg svar på noen ting. Hva er det som gjør at denne mannen, slik det oppleves gjennom kunsten og den frenetiske personen på lerretet, har en slik konflikt til det å leve et liv i samfunnet? Hva har ført denne mannen ut i Oslos gater som hjemløs, hva har gjort disse visjonene fra et femtitalls mareritt til noe minst like levende i dag? Hvem er egentlig denne Terje Brofos, denne mannen som hadde et slikt nært forhold til Axel Jensen? Alt du har fått med deg er en film som trykker visuelle virkemidler til brystet, utnytter en figur med kultstatus uten å virkelig makte å fortelle. For vi ønsker å vite mer om «personen bak masken», at de skal gå på ham «som en bulldoser» for å avdekke denne mannen, «for ettertiden».


Hvis du vet lite om den rent fysisk tannløse kunstneren, denne radmagre mannen som nå endelig har fått sitt etterlengtede gjennombrudd og dertil tidevannsbølge av mediedekning, som i et siste sveip over himmelen, er neppe filmen det elementet som fyller inn alle de blanke sidene i historien om Harito Pushwagner. Da vil nok heller Petter Mejlænders bok fortelle deg mer enn filmen. Det er litt trist, for du ønsker å lære denne mannen å kjenne, du ønsker å forstå, at noen skal makte å dra Brofos frem fra Pushwagnermasken, at Hariton skal stille seg bak Terje og blottlegge et kunstnerliv i all sin skitne prakt. Kle ham naken, riv ham fra hverandre, sett ham sammen igjen, disseker dette beinrangelet og vis oss noe vakkert istedenfor å gi ham visuelle, keiserlige nye klær. Fortjener ikke denne bølgen av medieoppmerksomhet å få se inn i livet til en mann som nå bader i blitz, salg og nyvunnet ære?

Eller er det heller slik at vi skal la Terje Brofos' ferd ligge i skyggen, fokusere på Soft City og la oss engasjere i kunstnerens samfunnskritiske standpunkt? For med Hariton Pushwagner og Terje Brofos, hvem er det egentlig vi ønsker å lære å kjenne? Fronten er en leken, men vanskelig personlighet å få tak på mens bakgrunnen er en mann som hevder å få diare og mageproblemer av alt annet enn vodka, en mann som lar kroppen forfalle og bedøve systemet i de mest kritiske fasene av hverdagen.

Men du unner Pushwagner suksessen, på vei ut av kinosalen. Du er glad på hans vegne, synes det er flott at han nå kan forsøke å nyte disse siste årene med salg og eierskap av bildene sine. Det ville vært tragisk hvis han ikke skulle fått oppleve en siste dans med påfuglfjærene.
Filmforumet.no ønsker en bred debatt om våre artikler og videoer, men har regler for dette:

Hold deg til emnet, skriv i vanlig og sivilisert form. Vis god folkeskikk - unngå banning, SKRIKING, hets og reklame. Banning er ikke tillatt. Du kan ikke skrive kommentarer om etnisk gruppe, kjønn, seksuell legning, politiske tilhørighet, yrke eller religion om det mangler relevans. Personangrep eller ærekrenkende innlegg er ikke tillatt. Filmforumet.no har ikke publiseringsplikt og kan i praksis slette enhver kommentar eller stenge for debatt.

Vi gjør oppmerksom på at kommentarsystemet lagrer IP-adressen som benyttes ved skriving av kommentarer.

Se retningslinjene i sin helhet her
Annonse