Annonse

Filminfo og video

Killing Bono

Det var ikke høstregnet som sendte meg ned i krypkjelleren med husedderkopper, vann og stanken av en insektkirkegård sittende i murveggene. Heller ikke var det som følge av å være hjemme alene mens husets utgave av Emils «Kommandoran» var i lystig lag på Hankø. Det er godt mulig den siste setningen vil gi meg alvorlig trøbbel nå som jeg igjen har krabbet ut av krypkjelleren, men vi kan ikke stå tilbake for noe når det er en selvransakelse vi begir oss ut på. Men før vi havner helt ut i diket her, skal vi justere kursen og tvinge sykkelstyret inn mot midten av veien for å følge instinktet som sier at dette er «Det rette» å skrive om. Det som sendte meg gjennom to etasjer med gulv og klasket meg ned i krypkjellerens brakkvann var min egen identifisering med Killing Bonos agitator; Neil McCormick.

2 kompiser starter hvert sitt band for å erobre verden. Det ene skal bli en av Irlands største musikkfenomener, mens det andre skal forbli i den obskure delen av musikkbransjen kalt «Intet». Det bandet som ikke skal begi seg ut på en ferd basert på ære, berømmelse og litt til, uten verdensdominans og album solgt til platina, humper rundt på krykker, dårlige valg, uhemmede mengder dårlig karma og en egenrådighet som fører dem... ingensteds. Det andre bandet er U2.

McCormicks standhaftige tro på seg selv, sine egne avgjørelser og dumhet med rot i at «de skal stå på egne ben», gjør ham til en musikalsk kalkun som gjerne ønsker, og tror, at bandet hans skal kunne ta av og fly inn i den musikalske evigheten. Ikke mye ulikt alle de som får drømmene knust under Idol-vorspielets auditionrunder. Neil McCormick er full av den sammen troen på seg selv og avviser enhver link til sin barndomsvenn, Paul Hewson, eller Bono som vi kjenner ham som. Lillebror McCormick, Ivan, blir også lidende av storebrors hodeløse valg. Mens begge bandene fortsatt er i stadiet der de forsøker å reise seg, vil Paul Hewson ha med Neils bror i bandet sitt band, men Neil sier no, way, han blir hos meg. Ingen visste jo at det som snart skulle bli til U2 ville erobre verden, så dette første stikket er av det uskyldige slaget. Når U2 får platekontrakt, ønsker Bono, som han nå har skiftet navn til, å hjelpe Neils band med platekontrakt. Neil sier nei. De reiser til London for å selv skaffe seg platekontrakt på egenhånd, men metropolen blir bare et nytt sted å krabbe på alle fire. Brødrene setter sammen et band, får en liten medvind og ser ut til å kunne finne sin tilværelse blant de profesjonelle, men igjen er det Neils valg som skal ødelegge for bandet.

For Neil McCormick er det fame and glory som driver ham fremover. Alle drømmer vel de kreative om å lykkes, om å slå igjennom, om at gjennombruddet skal komme med de varme strålene sine og klebre sin søte anerkjennelse til dem. Men for noen overskygger kampen om å lykkes selve kjernen i det kreative; gleden av å skape. Å leve av lidenskapen er selvsagt ikke å forakte, men når denne drømmen blir selve drivmotoren for hva du holder på med, uten at du lykkes, kan det være vanskelig å holde hodet oppe.

Selv vil jeg heller ha en lang rekke med publiserte bøker lagt igjen etter meg når kistelokket hamres igjen, enn en enorm bankkonto og få publiserte bøker. Jeg har funnet min balanse i gleden av å publisere, ikke av hvor mange eksemplarer jeg har solgt. Men det er samtidig vanskelig å ikke identifisere seg seg Neil McCormicks kamp for å lykkes. Det er drømmen om å bli elsket, drømmen om laurbærkransen, om konfetti, om å få utlevert bynøklene, om MTV's månemann og horder av mennesker som skriker navnet ditt som sniker seg inn i bakhodet og hvisker søte drømmer til deg når du mister fokus. Hvis du produserer kvalitet, har litt medvind og jobber hardt, skal du ikke se bort i fra at du en dag vil lykkes. Men hvis du ikke gjør det er det ingen krise. Du har jo skapt noe, brukt tiden på noe du setter pris på.

Og Neil McCormick? Vel, han fikk vel også litt vinden i ryggen en dag. Ikke så mye vind i seilene som Bono, men nok til å finne sin balanse i livet. I 2003 ga han ut boken Killing Bono: I Was Bono's Doppelgänger. Åtte år senere ble det film av den og a little bit of glory too.
Filmforumet.no ønsker en bred debatt om våre artikler og videoer, men har regler for dette:

Hold deg til emnet, skriv i vanlig og sivilisert form. Vis god folkeskikk - unngå banning, SKRIKING, hets og reklame. Banning er ikke tillatt. Du kan ikke skrive kommentarer om etnisk gruppe, kjønn, seksuell legning, politiske tilhørighet, yrke eller religion om det mangler relevans. Personangrep eller ærekrenkende innlegg er ikke tillatt. Filmforumet.no har ikke publiseringsplikt og kan i praksis slette enhver kommentar eller stenge for debatt.

Vi gjør oppmerksom på at kommentarsystemet lagrer IP-adressen som benyttes ved skriving av kommentarer.

Se retningslinjene i sin helhet her
Annonse