Annonse

Filminfo og video

Babycall

Babycall

Karakter

5 
Anna vet hva det vil si å være redd, hun har levd livet sitt i redsel.  Nå er hun på flukt sammen med sin sønn Anders, fra sin voldelige ektemann. På Linderud i en anonym blokk skal de finne tilbake til et normalt og trygt liv. Men Anna sliter med å gi Anders space til å være nettopp 8 år med de friheter det innebærer. Hun kjøper derfor en babycall som hun skal bruke til å lytte når han sover. Men babycallen plukker ikke bare opp det som skjer på Anders sitt rom. Et eller annet sted i blokka er det et barn som har det vondt og Anna prøver desperat å finne ut hvor. Samtidig har hun funnet seg en ny venn i Helge.

Sletaune har hatt en finger med i spillet på en god del storfilmer de siste årene, deriblant Naboer, Yatzy og Kongen av Bastøy. I Babycall samarbeider han med Kristoffer Joner igjen, som han også samarbeidet med i thrilleren Naboer. Men viktigst av alt, han har fått med seg Sveriges nye yndling Noomi Rapace i hovedrollen som Anna. Hun gjør en fantastisk innsats som Anna og beveger seg i grenselandet mellom virkelighet og fantasi på en naturlig måte.
Plotet i filmen er noe forutsigbart, man har på en måte sett det før i kommerse amerikanske thrillere. Det som gjør filmen bra er at den er jordnær og at den er spilt inn i Norge gjør at historien kommer nærmere seeren. Stilen er simplistisk, men det gir filmen en realisme og gjør den desto mer troverdig. Alt i filmen står og faller på mange måter på skuespillet til hovedrolleinnhaverne, da er det jo bare å bli lykkelige for at samtlige av dem gjør en vannvittig god jobb.

Ikke bare imponerer Noomi Rapace, men hun briljerer med en subtil intensitet som gir et godt utrykk for Annas frykt. Dette viser at hun behersker så mye mer enn Lisbeth Salander, hvilket jo er en rolleprestasjon i seg selv. Kristoffer Joner er flott i rollen som Helge, mannen som har vært kontrollert av sin mor hele livet, og nå er i ferd med å miste henne. Han blir fascinert av Anna og hennes redsel. Kjemien mellom disse to er også utrolig vakker i enkelte scener. Du tar deg selv i å le sammen med dem av små selvfølgeligheter og flaue øyeblikk.



Dette er tvers igjennom lekkert gjennomført. Den er ikke preget av de store fakter, skremmende effekter og grusomme mennesker noe som gir filmen en utrolig styrke. Dette er en psykologisk thriller og den suger deg inn i Annas paranoia og hennes desperasjon slik at du faktisk kjenner det. Ikke fordi det er skummelt og horribelt, men fordi det kunne vært hvem som helst som du kjenner og fordi frykt er en følelse som alle mennesker har kjent på et eller annet plan.

Lyd og bilde er bra gjennom hele filmen. Igjen viser Sletaune at det enkle er det beste. Grå/blåtoner preger filmen, og lydbildet er enkelt. Med andre ord unngår Sletaune de store svulstighetene som ofte kan dra en film fra super til tragisk klisje på en, to, tre.

Foto: SF Norge A/S
Filmforumet.no ønsker en bred debatt om våre artikler og videoer, men har regler for dette:

Hold deg til emnet, skriv i vanlig og sivilisert form. Vis god folkeskikk - unngå banning, SKRIKING, hets og reklame. Banning er ikke tillatt. Du kan ikke skrive kommentarer om etnisk gruppe, kjønn, seksuell legning, politiske tilhørighet, yrke eller religion om det mangler relevans. Personangrep eller ærekrenkende innlegg er ikke tillatt. Filmforumet.no har ikke publiseringsplikt og kan i praksis slette enhver kommentar eller stenge for debatt.

Vi gjør oppmerksom på at kommentarsystemet lagrer IP-adressen som benyttes ved skriving av kommentarer.

Se retningslinjene i sin helhet her
Annonse