Annonse

Filminfo og video

Jernkvinnen

Jernkvinnen

Karakter

3 
Margaret Thatcher var første kvinnelige statsminister i Storbritannia og hun regjerte i 21 år. Hun var omstridt og førte en kompromissløs politikk både i det offentlige og på hjemmebane. En politikk som ga henne en strålende om enn noe omdiskutert karriere, men som også kostet henne dyrt på hjemmefronten.

Vårt første møte med Margaret Thatcher i Meryl Streeps skikkelse viser en sårbar, ugjennkjennelig eldre dame som klager over prisen på melk i en lokal sjappe. Det er ingen som kjenner henne igjen hverken i butikken eller utenfor mens hun bærer melken og avisen med seg hjem. Det tar ikke lang tid å skjønne at det er en dement Thatcher vi møter, som ikke har snøring på hva som er fortid, nåtid eller fremtid. Hun kommuniserer med sin avdøde mann som hun ikke har akseptert tapet av. Gjennom flashbacks som hun deler med sin avdøde mann, blir vi kjent med den Thatcher som verden kjenner, den sterke kvinnen som var et forbilde for kvinner over hele verden. Den kvinnen som ikke tok et nei for et nei og gjennomførte utdannelse ved Oxford University, ble første kvinnelige leder av det britiske konservative partiet og etterhvert advokat.



Regissør Phyllida Lloyds bakgrunn som regissør for teater har satt tydelig preg på hennes scenografi. Teknisk sett er bildene renskåret og uten for mye drama som tar fokuset vekk fra hovedrolleinnhaver Meryl Streep. Desverre gjør dette sekvensene fra 2008 hvor vi møter den demente Thatcher, noe kjedelige og langdryge. Thatcher blir her fremstilt som en dement stakkarslig kvinne som har dårlig forhold til sine eneste gjenlevende familiemedlemmer, deriblant en sønn som har flyttet til sør-afrika og datteren som kommer innom og pleier henne innimellom. Kontrasten til den høyst vitale, bestemte og ikke minst dyktige politikeren hun en gang var er stor. Men vi forstår også at hennes karriere, hennes fremgang og hennes kamp for alle kvinners rettigheter kostet henne dyrt.

Fargebruken i filmen hjelper å markere forskjellen mellom ”nådtid” og fortiden som hun husker. I nåtid er alle fargene duse, pasteller, nesten som om hele studioet var tåkelagt. Når hun husker tilbake er fargene fulle av liv, skarpe og ikke minst veldig tilstedeværende. Vi ser til og med at den blåfargen på kjolene varierer fra skarpe farger når hun var ung, til dusere farger når hun i 2008 sitter dement og husker tilbake på sitt liv.

Foruten historien om en av verdens mektigste kvinner gjennom tidene, så er det en ting som gjør denne filmen verdt å se: Meryl Streep i rollen som Margaret Thatcher. Hun er rett og slett fantastisk fra ende til annen. Lloyd har tidligere jobbet med Meryl Streep i filmatiseringen av Mamma Mia! I 2008, og det er svært forfriskende å se at deres samarbeid kan føre til så flotte ting som her i Jernkvinnen. Denne rollen ga henne også en Oscarstatuett, noe som det har tatt henne lang tid å få til tross for stadige nominasjoner.



Men hva er det som gjør at hun er så ravende dyktig i akkurat denne filmen? Først og fremst må det trekkes frem at sminkejobben som er gjort på henne er formidabel. Men dette hadde ikke betydd noe om ikke Streep hadde lagt for dage et enormt øye for detaljer i sin gjengivelse av Thatcher. Mimikken i ansiktet fører til en ekstrem fysisk likhet, men kroppspråket og holdningene i filmens fortid og nåtids sekvenser er av en annen verden. Her snakker vi gjennomført, på alle plan.

Streep støttes opp av flotte prestasjoner fra blant annet Jim Broadbent som spiller Denis Thatcher. Anthony Head som er mest kjent for sin rolle i tv-serien om Buffy, spiller Geoffrey Howe. Richard E. Grant spiller Michael Heseltine som tvang Thatcher inn i lederduellen som fikk henne til å trekke seg.
Dette her er en utrolig fascinerende historie om en kvinne som klarte det meste hun satte seg fore, men selvfølgelig måtte ofre ting på veien. Hun ble ledd av og hånet i sine forsøk på å bli akseptert som en seriøs politiker, helt til hun tvang dem i kne. Filmen er sterkt karakterdrevet og på tross av langdryge sekvenser er det stort sett interessant å følge med.

Filmen klarer desverre ikke å engasjere meg i den grad jeg ville bli engasjert av en slik film. Den er for kjølig og det er for mye fokus på den tiden i 2008 hvor hennes demens ble kjent. Ved å ha så mye fokus på den demente Thatcher tar man fra henne mye av makten, storheten og prestasjonene hennes, noe som virker imot sin hensikt. Igjen sitter en sårbar, blodfattig kvinne som ikke vet hva som skjedde for 5 minutter siden, men som i klare øyeblikk  forstår at livet hennes er radikalt endret siden den gang hun danset med Nelson Mandela forann en hel verden.

Filmen hadde vært tjent med å ha mer fokus på hennes kamp for å bli godtatt som politiker i et mannsdominert miljø. Det hadde også vært fint med et litt tydeligere bilde av prisen hun måtte betale i forbindelse med en familie som ikke hang helt sammen i sømmene.




 
Filmforumet.no ønsker en bred debatt om våre artikler og videoer, men har regler for dette:

Hold deg til emnet, skriv i vanlig og sivilisert form. Vis god folkeskikk - unngå banning, SKRIKING, hets og reklame. Banning er ikke tillatt. Du kan ikke skrive kommentarer om etnisk gruppe, kjønn, seksuell legning, politiske tilhørighet, yrke eller religion om det mangler relevans. Personangrep eller ærekrenkende innlegg er ikke tillatt. Filmforumet.no har ikke publiseringsplikt og kan i praksis slette enhver kommentar eller stenge for debatt.

Vi gjør oppmerksom på at kommentarsystemet lagrer IP-adressen som benyttes ved skriving av kommentarer.

Se retningslinjene i sin helhet her
Annonse