Annonse

Filminfo og video

Martha Marcy May Marlene

Martha Marcy May Marlene

Karakter

6 
Martha har vært forsvunnet i 2 år når hun en tidlig morgen ringer sin søster fra en telefonkiosk. Søsteren tar imot henne med åpne armer og er glad for å endelig ha fått henne tilbake igjen, men hun ser også at det er ikke den samme jenta som forsvant som har returnert. Martha har forandret seg og søsteren blir bekymret for hva historien til Martha vil vise etterhvert. Blant annet er alle Marthas personlige grenser helt utvisket, hvordan kan det ha skjedd?

Sean Durkin har laget en psykologisk thriller i ordets rette betydning. Skjult i Marthas psyke ligger en tvistet virkelighet som er fjern fra det samfunnet betegner som normalt. Den er preget av kjærlighet, men også hat. Elizabeth Olsen spiller rollen som Martha og hun gjør en formidabel debut. Hun er yngste søsteren til de såkalte Olsen-tvillingene, men hun har mer talent i lilletåa enn de har tilsammen. Rollen har et ekstremt komplisert psykologisk landskap som skal portretteres og Elizabeth Olsen får frem den rette sårbarheten kombinert med styrke. Hun virker naturlig og uanstrengt når hun spiller den engstelige Martha som må finne seg selv etter 2 år med selvutslettelse. En reise som ikke er uten komplikasjoner.



Til min store glede har Sean Durkin fått med seg oscarnominerte John Hawkes også, en av mine absolutte favorittskuespillere. Hawkes spiller en ytterst karismatisk figur som har spilt en stor rolle i livet til Martha mens hun har vært borte. Han er kompromissløs, kjærlig, voldsom og rett og slett en jævel. Det som er så flott her er måten Olsen og Hawkes sammen klarer å få frem dynamikken som oppstår mellom karismatiske ledere og deres etterfølgere. Det er en rå virkelighet hvor det er lite klare linjer mellom makt, sårbarhet og kjærlighet. Det er sykt ubehagelig å sitte og se på det som utspiller seg på skjermen, spesielt siden det er såpass realistisk og nakent fremført.

Filmens styrke foruten realismen er det subtile utrykket. Det er ingen store fakter, lite drama og lite overdrivelser. Hverken i bilde eller skuespill. Den spenningen som driver filmen er den psykologiske, det konstante ubehaget du sitter med fra begynnelse til slutt. Hvordan det smerter å være vitne til Marthas søken etter bekreftelse, og hvordan det får henne inn i den situasjonen hun befinner seg i de to årene hun er borte. Hvordan hun suges inn i et miljø hvor de spiller på hennes usikkerhet og hennes behov for å bli elsket og akseptert som den hun er.



Dette var absolutt en av mine favoritter på New York Film Festival i fjor og når jeg tenker tilbake på filmen nå, gjør den fremdeles inntrykk, spesielt på grunn av skuespillerprestasjonene i filmen. Temaet i seg selv har alltid fascinert meg og dette er en realistisk skildring av en virkelighet som mange vil kjenne seg igjen i, i stor eller liten grad. De fleste vet hvordan det føles å være fortapt, hvordan en higen etter kjærlighet kan få menneske til å akseptere de mest utrolige ting. Skal du se en film på kino i år, la det bli denne og du får en opplevelse du sent vil glemme.



Filmforumet.no ønsker en bred debatt om våre artikler og videoer, men har regler for dette:

Hold deg til emnet, skriv i vanlig og sivilisert form. Vis god folkeskikk - unngå banning, SKRIKING, hets og reklame. Banning er ikke tillatt. Du kan ikke skrive kommentarer om etnisk gruppe, kjønn, seksuell legning, politiske tilhørighet, yrke eller religion om det mangler relevans. Personangrep eller ærekrenkende innlegg er ikke tillatt. Filmforumet.no har ikke publiseringsplikt og kan i praksis slette enhver kommentar eller stenge for debatt.

Vi gjør oppmerksom på at kommentarsystemet lagrer IP-adressen som benyttes ved skriving av kommentarer.

Se retningslinjene i sin helhet her
Annonse