New Year's Eve
OVERFLADISK:New Year's Eve
Fornøyelig og fylt til randen av klisjeer.
Ingrid lever et særs kjedelig liv, hvor jobben står i fokus. Hun får sin egen lille midtlivskrise og sier plutselig opp jobben og skal oppfylle en liste med alle sine gamle nyttårsforsett. Inn kommer unge, sjarmerende Paul som er fylt til randen av en livsgnist og optimisme som Ingrid bare kan drømme om.
Samtidig ligger Stan Harris for døden på et sykehus midt på Manhattan, hvor han på taket har full oversikt over nyttårsfeiringen på Times Square.
Sykepleieren Aimee gjør det hun kan for å gjøre hans siste timer så levbare som overhode mulig mens hun forbereder seg på fest.

Dette er bare noen av historiene man får et bilde av i New Year’s eve, hvor vi møter en gjeng med New Yorkere på årets store dag, nemlig nyttårsaften. Men på mange måter er faktisk byen New York i seg selv en av hovedkarakterene, så for alle som elsker New York er nok dette en kjekk film å få med seg. Men filmen har igrunn ikke gjort stort inntrykk på verden ellers og eneste priser de har vært nominert til er Razzie Awards for verste film, verste regissør, verste kvinnelige skuespiller og verste manus. Er det virkelig så gærnt?

Dette er overhode ikke den beste filmen jeg har sett i år, på tross av den imponerende rollelisten. Filmer hvor man må forholde seg til et hav av ulike historier som vandrer på klisjeenes jaktmarker, har aldri vært mine favoritter, og nettopp dette er grunnen til at jeg har brukt lang tid for å komme meg til denne filmen.

Men tar man filmen for det den er, en koselig småmorsom romantisk komedie, så er dette her helt greit levert, hverken mer eller mindre. Det er ikke det beste Garry Marshall har kommet med, men det er heller ikke det verste. Han kan på mange måter annses som den nærmest ubestridte kongen av romantiske komedier med filmer som Valentines day,Runaway bride, Frankie and Johnny og Pretty Woman på merritlista. Dette er forøvrig hans første film etter en fem år lang pause.

Problemet med en film med et utgangspunkt som dette er at man ikke får nok tid til å danne et forhold til karakterene. Det hele blir ustyrtelig overfladisk og dermed lite engasjerende. Da nytter det ikke med allverdens Oscarnominerte eller eyecandy på rollelista. Det blir litt som å sende en erfaren fjellklatrer inn på en lekeplass og forvente at han skal finne den utfordrende.

Men når alt dette her er sagt, så koste jeg meg når jeg så filmen, mye fordi jeg elsker New York og mentaliteten der. Og juletider i New York er rett og slett magisk, en magi de hadde klart å få med litt av i filmen også. Det er stadige referanser til byens juletradisjoner, som for eksempel The Rockettes sitt årlige juleshow. Zac Efron var utrolig sjarmerende og morsom i sin tolkning av Paul, og Michelle Pfeiffer gjorde seg bra i rollen som Ingrid. Robert DeNiro ga Stan Harris en slags verdighet og gjorde den gamle og litt bittre mannen til en litt interessant karakter.

Jaja, kanskje dette er et kapitalistisk prosjekt hvor formålet selvsagt er å tjene mest mulig penger, noe rollelista kan vitne om. Men det er underholdende på tross av sin overfladiskhet. 


To par prøver å føde så nærme klokken 12 som mulig, da vil de nemlig vinne 25 000 dollar. 
Klikk her for relatert filminfo og video
Filminfo og video
Denne artikkelen er printet ut fra Filmforumet.no
Filmforumet.no ønsker en bred debatt om våre artikler og videoer, men har regler for dette:

Hold deg til emnet, skriv i vanlig og sivilisert form. Vis god folkeskikk - unngå banning, SKRIKING, hets og reklame. Banning er ikke tillatt. Du kan ikke skrive kommentarer om etnisk gruppe, kjønn, seksuell legning, politiske tilhørighet, yrke eller religion om det mangler relevans. Personangrep eller ærekrenkende innlegg er ikke tillatt. Filmforumet.no har ikke publiseringsplikt og kan i praksis slette enhver kommentar eller stenge for debatt.

Vi gjør oppmerksom på at Disqus-systemet lagrer IP-adressen som benyttes ved skriving av kommentarer.

Se retningslinjene i sin helhet her
På forsiden nå